Joh. 4, 13-15

(en novelle skrevet av meg)

Et tikk bryter stillheten. Ikke fordi selve tikket i seg selv er så høylydt, men fordi det signaliserer til de 30 ungdommene at tunge lesebøker og tomme pennalhus skal presses nedi den stappfulle skolesekken, pulter skal skyves litt frem og stoler litt bak, baken skal lettes på, føttene skal bli tatt i bruk, jakken skal på, mobilen skal sjekkes og naboen skal høre siste nytt om klassens nye kjærestepar. Hvert minutt flytter jeg den lengste foten min et markert hakk. Jeg går som i trapper, føttene går ikke jevnt men hopper, og det finnes bare en sjel i klassen som ikke vet akkurat hvordan det siste tikket på dagen høres ut. Tikket som erstatter ringeklokka og som utløser et bombenedslag i klasserommet. Ofte går det utover en heller forfjamset lærer som til sin store fortvilelse heller ikke i dag har fått tid til å gi elevene lekser før det magiske tikket.

Et smell bryter bråket. Læreren har smelt igjen døra, og den siste lyden fra pratende skoleelever forsvinner. Tikk. Et minutt har gått. Nå er det stille. Jeg er alene. I mange timer flytter jeg føttene mine steg for steg, rundt og rundt. Ute blir det mørkere og mørkere. Det er trist her uten dem. Denne klassen er vennene mine, de eneste jeg har. Det er nemlig litt vanskelig for meg å være venner med kollegaene mine, hvem vil vel ha to av oss stående sammen, en trenger liksom bare å se på en av oss for å forstå det en vil. Men det finnes andre steder, steder der mange av oss henger i sammen, går i sammen, tikker i takt. Jeg var der før. Før jeg kom hit. Jeg var en del av et stort tikkende fellesskap, men så kom noen og hentet meg. Jeg glemmer aldri den dagen. Endelig skulle jeg få min egen oppgave, endelig skulle øynene deres søke meg, bare meg. Aldri mer skulle jeg drukne blant alle de fancy kollegene mine. Det er her jeg hører til. På en skole, i et klasserom. Her gjør det ingenting om jeg er kjedelig, fordi lengselen etter å komme hjem, lengselen etter at jeg skal gå fortere vil alltid være nr. 1 på topp 10-lista til disse skoleelevene.

Der sitter de. De smiler, som om de er glade. De snakker og tuller med hverandre, som om de er gode venner. Men jeg vet bedre. Hver og en av dem har hver sin hemmelighet. En hemmelighet de ruger på, og ikke vil vise. Det passer seg ikke, å være trist, ensom og lei. Kanskje for en dag, men ikke for alltid. Alle har de hatt kniven i hånda, alle har de vært klar, men det passer seg ikke. Jeg kjenner typene. Jeg har sett så mange av dem. Noen har jeg blitt bedre kjent med enn andre. Alle ser de på meg med nervøse, trette øyne. Øynene lengter. Men ikke en vakker lengsel etter glede. Det er en tung lengsel, en lengsel etter det siste tikket. En lengsel etter å komme seg hjem.

”Da kan dere gjøre oppgavene på side 27,” sier lærerne til elevene som våkner opp fra sine søte drømmer, endelig er læreren ferdig med det uutholdelig kjedelige foredraget om indus… ehh… vel, det fikk de aldri helt med seg. Nå ser samtlige av de 30 elevene opp på meg. Hvor lenge kan de snakke sammen før det magiske tikket gjør at de kan snakke enda mer sammen? Skuffet ser de på hverandre. ”Årh…denne timen har gått så utrolig sent,” stønner Karin, og sender et nytt blikk opp på meg for å forsikre seg om at det virkelig er sant at jeg har gått så seint. Karin er litt distré slik, hun sender meg alltid to blikk. Først et åndsfraværende et, antakeligvis bare en refleks som følger etter at alle de andre har gjort det, og deretter det blikket der hun virkelig ser meg. Ved siden av Karin sitter Anette og Eirin i en ivrig samtale om helgas fest. De stramme dongeribuksene med lave liv og de enda strammere genserne med høye liv blotter solariumbrune, veltrente mager dekket av gåsehud og små tangatruser. Munnen går i ett, tyggi, latter, ord og uttrykk, storslåtte øyner, rynkende øyenbryn. Disse maskene som Karin misunner, der hun sitter på kanten og prøver å strekke seg inn i samtalen, men som egentlig bare får sukket seg til å komme med noen kommentarer om meg. Det er jo tross alt ganske safe å snakke om meg, alle er jo opptatt av det. Slik sitter de, rad etter rad, noen snakker overflatisk, overivrig og overdrevent, andre strekker seg etter dem, strekker seg etter maskene deres.

Jeg sier alle, jeg sier samtlige. Men da lyver jeg litt. Det er nemlig en som skiller seg ut. En som aldri ser på meg. En som skiller seg ut fra disse tretti glade, til tider sinte, frustrerte og irriterte, men aldri virkelig triste maskene. Han ser aldri på meg. Jeg klarer ikke å se forbi masken hans. Kanskje er det fordi han ikke bærer noen maske, fordi han faktisk er som han er. Alle de andre vet jeg alt om, men han, han som jeg ser mest på, tenker mest på, funderer mest over, han står for meg som en ukjent skikkelse, som en stengt dør, som en uløst gåte. Han ser aldri på meg. Jeg tror ikke han bryr seg om tiden.

Han snakker ikke mye med de andre. Han legger ikke til et sukk når læreren gir mer lekser, eller en påtvunget latter når klassens pratebøtte kommer med en dårlig kommentar. Han snakker ikke med de andre hvis han ikke har noe riktig meningsfylt å si. Han slenger ikke meningsløse kommentarer om hvor stress det er eller hvor teit læreren er. Han er ikke som de andre. Det virker som om alt han gjør har en sann mening, ikke bare for å bli godtatt av samfunnet, men fordi det rett og slett er sannhet. Det er hans ytre handling, men mer klarer jeg ikke å se. Jeg har aldri sett noen som han.

Bjørnar heter han. Han har rødt hår som står i brann over hodet hans, glørne har landet på den hvite huden hans og dannet et vilt mønster av fregner som danser over den lille nesen og de røde kinnene. Likevel er han ikke den rampete spilloppmakeren, det er noe med øynene som dysser det hele ned. De er blåe, men ikke kaldt blåe, de er mer som en uendelig rennende kilde av vann som slokker alle utbrudd. For selv om skoledagboka er dekket av røde, svarte og blåe skriblerier, datoer, lekser og møter har han en underfull fred over seg. Han lengter ikke bare etter å komme hjem, det ligger noe mer bak. Noe stort. Noe så stort at jeg ikke kan fange det med mine små armer, det er større en meg, større enn det jeg går etter, større enn tiden, større enn alt.

Tror jeg da. For jeg vet ikke. Jeg kan gjette, fundere, filosofere, men øynene hans er som en bunnløs brønn, og jeg vil aldri få et rep som er langt nok til å nå ned til ham eller en bøtte som er stor nok til å romme han.

Boka hans vitner om at han har mye å gjøre. Utrolig mye å gjøre. Jeg kan ikke se hva som står, men at det er stappet fullt kan jeg se. Jeg lurer på hva han fyller tida si med. Han gir aldri uttrykk for noen av sine interesser. Han sitter som oftest stille, snakker lite med de andre i klassen. De snakker for mye vas for han. Men han kan glimre til med noen utrolig modne svar til læreren som får samtlige våkne elever til å måpe og de sovende til å snu seg litt i søvne. Akkurat i disse korte, men store øyeblikkene viser den ellers nokså hjernedøde klassen at vise ord også kan røre i deres hjerter. Men ikke lenger enn at jeg kan flytte min tynneste arm fem hakk før de har glemt det igjen. Da skal Atle fortelle Arnstein om den lekre jenta han nesten fikk noe på gang med i helga, Anne skal knise av Trine som forfjamset våkner av linjalen til Anders som av en eller annen grunn tilfeldigvis havnet på låret hennes, Stine skal plassere de store, trøtte øynene sine på meg og Hanne skal avbryte henne med å spørre hvor mye klokka er, hvorav Stine forfjamset ser på henne, for igjen å flytte blikket til meg og da si, jo det er fortsatt lenge igjen av timen, og Maren som har sittet litt utenfor skal stønne mens de andre nikker enig, og øynene til dem alle sammen lengter hjem.

Bjørnar er ingen del av klassen, men han er ikke utstøtt. De respekterer han, kanskje mer enn noen andre, for også de ser sannheten som stråler ut av hans bunnløse øyne. Han blir godtatt selv om han skiller seg ut og bryter alle ”bli-godtatt-som-ungdom-reglene”. Men har han venner? Ikke på skolen, kanskje hjemme, noe må da fylle boka hans. Kanskje er han for vis til å ha venner? Jeg har i alle fall aldri sett noen som han.

Igjen kommer det magiske tikket. Igjen slår en bombe ned i klasserommet før det igjen blir stille. Lettede går de hjem. Ikke fordi alt er så mye lettere hjemme, alene på rommet, alene foran tv-en, alene foran pc-en, men fordi ”bli-godtatt-som-ungdom-reglene” sier dem at skole bare er så utholdende kjedelig, og hjemme er bare så mye bedre.

Tida går så fort, den deilige tida når de er der foran meg, der de spiller sin teaterforestilling med de flotte maskene, i motsetning til nå, etterpå. Nå kommer de lange timer alene, alene med meg selv. Alt jeg har nå er fantasien, nå er tida inne for å analysere og tolke dagens forestilling, fjerne maskene, finne dem.

Endelig er det igjen morgen. Endelig kommer elevene. En ny dag, en ny forestilling. Radene fylles opp. Det vanlige meningsløse pjattet fyller klasserommet med en jevn dur av latter og stemmer. Men noe er annerledes i dag. Det er som en vesentlig del av klassen mangler. Latteren er litt nervøs, ordene er litt mer meningsløse enn de pleier, og etter hvert vender flere og flere øyner seg mot en tom stol midt i klasserommet. Bjørnar er borte. Øynene deres festes mot stolen i noen sekund hver, helt til de møter et par andre øyne og flaue trekker dem tilbake for å fortsette det meningsløse pjattet. Det er vel ingen stor sak at en elev i klassen er borte. Det er da helt normal. Men Bjørnar er aldri helt normal, det går opp for meg at han faktisk aldri har vært borte fra skolen før. De andre merker hans fravær, balansen og freden er tatt fra dem, noen få reagerer med enda mer høylytt og enda mer meningsløs pjatt enn vanlig, de fleste blir selv stille.

Jeg lurer på hvor han er. Hva gjør han nå? Ligger han hjemme i senga blek av sykdom? Har bussen hans krasjet på vei fra skolen? Har huset brent ned? Eller er det den fullstappete timeplanen som har tatt knekken på han? Kanskje er det ikke huset, men han som ligger utbrent hjemme som en annen gammel kjendis. Hele dagen prøver jeg å fange opp signaler som kan si meg hvor han er, men ingen ser ut til å vite noe. Til og med lærerne blir preget av rastløsheten til elevene. Heller ikke de vet hvor han er. Også de merker hans fravær.

I to dager står pulten hans tom. Klassen er som tvunget inn i en lukket heis, rastløse og usikre om de skal snakke om han, tie med andres blikk ubehagelig nære eller skjule det hele med meningsløst pjatt. Det er nå, når han er borte, at vi alle merker hvor stort hans nærvær alltid har vært. Der han satt mitt i klasserommet var han en kilde av rennende vann, nå er det bare ørken igjen. Han var oasen. Og selv om det ikke virket som de overflatiske elevene tok til seg noe av det rennende vannet, viser hans fravær at han betydde mer for dem enn noen av oss hadde trodd. Hva er det med denne gutten, som yter så stor innflytelse på klassen at de går i stå uten han? Hvem er han? I slutten av den andre dagen er spenningen og stillheten så stor, at bare den minste bagatell danner små hyl og nervøse latterutbrudd i denne gjengen med masker. Flere og flere øyner stivner på den tomme pulten, og nå trekkes de ikke flaue tilbake når de møter øynene til de andre, nå ser de tomt på hverandre, som et signal på at jo, også de tenker på hva som har skjedd.

Det er kanskje denne uvissheten som er verst. Spørsmålet om hva som har skjedd med han. Om mulig har hans fravær skapt et større mysterium enn hans nærvær.

Men tredje dagen er han tilbake. I hver av håndflatene har Han et rødt, dypt, sirkelformet sår, som om noen har drevet nagler gjennom dem.

Julaften, god jul folkens!!

Julaftenen. Nisse-Lars våknet til granbarlukt og julesang. Lise nynnet på vakre julesanger, mens hun pyntet juletreet med kuler og hjerter. "Se, så fint det blir!" smilte hun. Nisse-Lars gikk søvnig bort til henne. Under treet lå det en hau med julepresanger. "Se på den der!" utbrøt Nisse-Lars og pekte på en liten gave. Gavepapiret lyste av alle regnbuens farger. Den var så vakker at til og med det fine juletreet bleknet i forhold til den. "En gave som er så flott innepakket, må være enda flottere inni," mente Nisse-Lars, og Lise nikket. Hun bøyde seg ned og tok gaven opp, for å få et ordentlig blikk på den. "Men, men… Den er jo til meg," sa hun forundret. "Og det står at den må åpnes straks!" "Hvem er den fra?" spurte Nisse-Lars. Han hadde aldri sett den før. Ikke hadde noen bedt om å få legge den der heller. Lise studerte gaven. "Det står ikke noe om hvem den er i fra," forklarte hun. "Så hva venter du på da, åpne den!" utbrøt Nisse-Lars. Han var så spent på hva det var, at han nesten ikke kunne stå i ro. Lise begynte å fikle med det vakre gavepapiret. "Neimen, neimen….det er jo smykket mitt," sa hun. Nisse-Lars visste ikke helt om hun var glad for å se det igjen, eller om hun ble sint på dem som hadde spilt henne denne spøken. Hun stod bare der, utrykkløs, og så på smykket. "Men, det er jo en lapp også med," utbrøt Nisse-Lars og pekte på en liten, rød papirbit som lå i hånda hennes. "Hva står det på den?" spurte han nysgjerrig. "Jeg beklager så mye at jeg måtte ta smykket ditt. Jeg håper at du vil tilgi meg, men det var helt nødvendig. Du får vite alt, hvis du møter oss på nissekafeen så snart som mulig. Med de varmeste hilsener fra nisssefar," leste Lise. Nisse-Lars var allerede på vei ut døren. "Så kom da, la oss finne ut hva Nissefar mener!" sa han ivrig.Nissefar satt inne i nissekafeen sammen med Spillenissen og Nisse-Per. Ved siden av Nissefar satt en ung dame. Det lyse håret hennes hang vakker ned over skuldrene hennes. Det minnet Nisse-Lars om gullhåret til Lise. "Hallo, hallo," sa Nissefar. "Du fikk beskjeden, ser jeg." Det ble stille. Lise svarte ikke. Hun og damen stod bare og så på hverandre. De var som trollbindet, begge to. Spillenissen skulle til å si noe, men Nissefar stoppet ham. Han ville la dem få denne stunda sammen. For nå var all tvil blåst vekk. Det var helt klart at de var mor og datter. Nisse-Lars derimot, forstod ingenting, selv om han hadde sine anelser. Han kunne jo se at disse to jentene hadde en spesiell kontakt med hverandre. Dessuten hadde begge det samme halve hjertesmykket. "Nå husker jeg alt," utbrøt Dora. Øynene hennes var blanke av gledestårer. "Jeg husker når du ble født Lise. Jeg husker de første ordene du sa. Du skjønner, jeg er moren din." Lise sprang mot henne og omfavnet henne varmt. "Mamma," sa hun, med en stemme som var full av kjærlighet og varme.Nisse-Lars satt i hulen sin. Han kunne ennå ikke helt forstå det. Lise, Dora, alt sammen virket nesten som en drøm. Dora hadde fortalt hele historien. Lise og foreldrene hadde vært på en liten kjøretur. De hadde kjørt på en øde vei. Det var glatt ute, og bilen hadde sklidd og skrenset ned en skråning. Dora hadde kommet skadesløs fra det, men hun hadde blitt så omtumlet av lydene og sjokket, at hun hadde mistet hukommelsen. Hun hadde vandret vekk fra bilen. Hun hadde gått og gått i flere timer, før hun endelig hadde kommet til et hus. De hadde tatt i mot henne med varme hender, men Dora var helt fortvilet. Hun kunne ikke huske hvem hun var, eller hvor hun kom fra. Hun hadde gått i all slags terapi, men ingenting hadde hjulpet henne. Til slutt måtte hun bare godta at hun hadde hukommelsestap, og starte livet forfra igjen. Nissefar hadde da trukket den konklusjonen at faren til Lise hadde dødd i bilulykka, og at redningsmannskapet hadde funnet lille Lise etterpå. De hadde plassert henne hos fosterforeldre, og mor og datter hadde begge levd to liv på hver sin side av jorda, uten å vite om hverandre. Men nå hadde de endelig blitt gjenforent. Dora hadde ikke bare fått igjen datteren sin, men også hukommelsen sin. Begge to hadde fått verdens beste julegave. Og det var egentlig bra at verdens beste julegave ble gitt av nissene. "Nisse-Lars, Nisse-Lars!" Lillenissen kom stormende inn i hulen hans. "Gyngehesten. Skal vi ikke gi gyngehesten til Lise?" fortsatte han. Gyngehesten ja, den hadde de jo helt glemt av. Nisse-Lars så på klokken. Det er fem minutt til Nissefar tar med Dora og Lise på julegaverunden hans. Vi kan ennå rekke det. Kom an, la oss springe!""Ikke reis ennå. Vent! Vent!" peste Nisse-Lars og Lillenissen. Nissefar så på dem. "Har jeg glemt noe?" spurte han bekymret. "Ja det har du sannelig," sa Lillenissen med den pipete stemmen hans. "Den viktigste gaven av alle, nemlig. Den spesielle julegaven. Den som Lise skulle få!" Nissefar rødmet. "Neimen uff da! Tenk å kunne glemme den! Bare gi den til Lise dere. Men skynd dere. Jeg må ikke vase vekk tida på selveste julaftenen. Jeg har milliarder av gaver å dele ut," sa Nissefar. Lillenissen rakte gaven til Lise, men hun ville ikke ta den imot. "Jeg har allerede fått verden beste julepresang, jeg har fått moren min tilbake. Dessuten er dette den beste julen jeg noen gang har hatt. Gi den heller til noen andre. Jeg er sikker på at noen trenger den mer enn jeg," sa hun bestemt. Nisse-Lars og Lillenissen så oppgitt på hverandre. Hvem skulle de da gi den fine gyngehesten til. "Nå, nå, ikke se så bortkomne ut. Jeg skal ta med den spesielle julegaven til en liten gutt. Jeg vet akkurat om en som fortjener den. Dere skal ikke bekymre dere for at den ikke skulle komme i rette hender. Men nå må vi virkelig reise. Hadet, og GOD JUL!" ropte Nissefar etter dem, før han satte seg oppi julesleden. Nisse-Lars sukket. Det hadde vært en ekstra spennende og morsom jul, og nå gledet han seg til å åpne julegavene og å spise ekstra god julegrøt. Etterpå skulle han igjen ta en lang og velfortjent sommerlur.

JIPPI

HIHI, eg klarte oppkjøringå!! Sinnsykt flaks, men nå slipper jeg å stresse mer med det ;) Jeg kjørte opp i Egersund, kjørte landevei mot Bryne, veldig behagelig å flink til å kjøre i svinger, men jeg kjørte av og til litt seint rett frem... superkoselig sensor fra Stavanger.

Jeg lurer på om Gud har blitt tabu? Om du tror på Gud eller ikke er visst nok blitt en personlig ting for hver enkel. På tirsdag "så" jeg et debattprogram om naturkatastrofer/enormt vær som følger av drivhuseffekten og vår sinnsyke forrurensing. I slike innlegg vil jeg bare komme frem å si sannheten, nemlig at Gud er den eneste som kan redde oss ut i fra alle problemene. Han er sannhet i alt, Han er løsning på alle problemer. Hvis vi hadde skjerpet oss litt, fått de riktige verdiene i livet, nemlig det å prissette Ham og Hans utrolige skaperverk, og ikke ha som mål i livet å få mest mulig ting, men mest mulig kjærlighet fra Ham og igjen gi mest kjærlighet til alt det som lever rundt oss, hadde vi ikke hatt disse miljøkatastrofene. Men hvis jeg hadde kommet og sagt dette i debatten, begrunnet det hele med vår manglende gudstro tror jeg jeg hadde blitt stemplet som gal. Troen er noe personlig hver enkelt må gjøre opp med seg selv om den skal ha. Det er ikke lenger noe allmenn som alle vet. Men Gud er ikke bare noe jeg tror på, som er noe for meg, Han er faktsik svaret på alt, for alle. Han er sannheten for alle. Selv ikke vår miljøminister fra Krf nevnte Gud inni dette. Vi kan godt diskutere om vi skal ha homofile prester, om kirken skal høre til staten og om biskopen skal være konservativ eller ikke, men å diskutere selve Gud, som svaret på alt, det tør vi ikke. Vel folkens, Gud er ikke bare en god følelse jeg får under lovsang, eller en redning for meg når jeg tar lappen, Han er skaperen, Han er livet, og det er bare Han og vår tro på Han som kan redde verden. Vi må ikke la Gud være tabu, noe bare for oss. Vi må snakke om Gud som en selvfølge at Han fins, slik at andre også ser at Han fins. Han finnes ikke bare for meg, men for alle, og jeg må lære meg å bli mer frimodig og si det ut, som en selvfølge at Han fins for alle. Ikke bare fordi jeg er kristen, men Han finnes faktisk for akkurat deg også.

23.luke i julekalenderen.
Det var helt utrolig. Tenk at det stemte så godt. De hadde sittet hele kvelden i går og snakket sammen om Lise. Alt stemte bare så utrolig godt. Og nå skulle de møtes. Det ville bli en super gjenforening mellom mor og datter. Mora, som visstnok het Dora, ville kanskje til og med få hukommelsen tilbake. Nisse-Per og Spillenissen hadde plassert Dora på et flyvende reinsdyr, og nå var de på vei til nissedalen. Dora var selvfølgelig mest nysgjerrig på hva nissene hadde fortelle om lise, men siden de tros alt ikke visste så mye om henne, hadde de lagt ut em god del om nissedalen også. Selv om nissedalen egentlig var hemmelig, kunne de ikke unngå at Dora fikk vite alt om den. Men hun hadde lovet å ikke fortelle det til noen. Etter en lang tur var de endelig fremme. Selv om nissene hadde fortalt så mye de kunne om nissedalen til Dora, ble hun virkelig overrasket og måløs da hun så den vakre nissedalen. Det var sent på kveld, og de siste nissene hadde gått inn for kvelden. Månen hang på den svarte himmelen, som en matt, lys kule. Stjernene blinket i kapp med snøen. Isen, som lå speilblank over elva, speilet det vakre himmelbildet, som tydelig viste flere stjernetegn. Men hva var det. Midt ute på det hvite, snølagte tunet, stod Nissefar. Han løftet armen til hilsen. "Hvem er det?" spurte Dora. "Det er Nissefar," sa Spillenissen.

oppkjøring i mårå ja...

I morgen skal jeg da ha oppkjøring, på min bursdag og alt. Så hvis noen har lyst å be litt for meg hadde jeg vært evig takknemlig!!

Ønsker alle GOD JUL og GODT NYTTÅR! :D

Fra nå av skal jeg ha minst en måneds (kanskje to..) dataforbud for å gjøre hendene og fingrene mine friske fra det jeg tror er senebetennelse. Så det er ikke vitsen å sjekke bloggen min på denne tida, men jeg blir veldig takknemlig hvis du kommer igjen etter en måned eller to, for da lover jeg noen virkelig bra og viktige innlegg om for eksempel verdens undergang og sånn, ting jeg brenner utrolig med for å få ut. Hvis noen vil savne tankene mine veldig, er det lov å lese bøkene som står under "BØKER DU MÅ LESE", disse er tross alt kilden til alle mine tanker.

22. luke i julekalenderen

"Tror du vi kan komme inn en tur?" spurte Spillenissen selvsikker. Damen stod i døren og smilte til dem, forunderlig, men varmt. "Ja, vær så god stig på. Hva skyldes nå dette ærede besøket?" spurte hun, mens hun viste dem inn i gangen. "Alt til sin tid, du skjønner det er en lang historie," svarte Spillenissen. Varme og kjærlighet lyste mot nissene når dama åpnet døren inn til stuen. Hun satte seg ned på en pinnestol og lot nissene sette seg i den myke, komfortable sofaen. "Først av alt vil vi se på det smykket du har rundt halsen," sa Spillenissen. Nisse-Per dunket i ham. At det gikk an å være så uhøflig. Damen trodde sikkert at vi var tyver som ville ha det smykket. "Det, Spilleni… eh, jeg mener, det min venn her prøver å si er at vi har en halvdel av et lignende hjertesmykket, og vi prøver å finne ut hvem som eier den andre halvparten. Så kunne ikke du ta dette smykket her og se om det passer sammen med ditt. Jeg vil nemlig ikke at du skal tro at vi er noen simple tyver. Dessuten beklager jeg så meget at vi ikke kan presentere oss helt ennå, men forhåpentligvis vil du snart forstå hvorfor," forklarte Nisse-Per på en litt høfligere måte, mens han rakte smykket til dama. Dama tok i mot smykket og så om det passet med hennes. "Men, men, det er jo helt utrolig. De passer sammen. Og jeg som også alltid har lurt på hvem som eier den andre delen av smykket mitt. Dere skjønner, jeg har hukommelsestap og husker ingenting fra mitt tidligere liv. Jeg vet ingenting om dette smykket," sa hun forundret, men glad. "Men det vet vi," sa Spillenissen. Nisse-Per og Spillenissen fortalte henne hele historien. Først fortalte de om nissedalen og deretter fortalte de om Lise. Dama fikk gledestårer i øynene når hun merket at det de fortalte stemte utmerket med det lille hun visste om fortiden sin.

21. luke i julekalenderen

"Kan det være det huset?" sa Spillenissen og pekte på et stort hus som blinket av julelys i forskjellige farger. "Kaller du det Las Vegas huset for lite og koselig? Nei, jeg tror det er det der borte," forklarte Nisse-Per og pekte på et lite, rødt, koselig hus. "Det er jo ikke julepynt der," sa Spillenissen. Dvergnissene gikk gate opp og gate ned i Kristiansand. Spillenissen pekte på belyste hus, mens Nisse-Per pekte på små hus, men aldri så de ut til å finne det rette. Helt til de begge ropte i kor: "Det huset, det må være det huset!" De sprang bort til et koselig, lite hus med julelys og engler. Det lyste virkelig opp den ellers så triste mørke gata med fabrikker og høyblokker. Ikke en gang den ellers så vakre hvite snøen kunne lyse opp gata, den var nemlig skitten av røyk og forurensing. "For et dystert sted," sa Nisse-Per. "Det lille huset passer jo absolutt ikke inn her, men på en annen side kommer dets skjønnhet bedre frem her, enn den ville ha gjort i en opplyst butikkgate." Spillenissen nikket. De sto utenfor huset og tittet inn i vinduet. En dame satt inne i den koselige stua som var full av nisser, engler og julelys. Hun varmet seg foran den knitrende peisen med en kopp varm kakao. "Er ikke det, er det ikke…" utbrøt Nisse-Per og pekte mot halsen hennes. Et gullsmykke glinset vakkert i alle julelysene. "Jo, det er gullsmykket," sa Spillenissen.

20 desember

20.desember var en vakker, klar dag. Tåken hadde lettet og sola skinte fra en skyfri himmel. Den hvite puddermyke snøen lå på markene. Frosne vanndråper hang på greinene og speilte det vakre landskapet. Spillenissen og Nisse-Per gikk inn i reinsdyrstallen og valgte seg ut hver sitt reinsdyr. "Hallo, hallo!" sa Nissefar. Spillenissen og Nisse-Per hoppet i været av den varme stemmen hans. De hadde ikke sett at han var der, han hadde sittet så stille i en krok. "Nå håper jeg at dere ikke røper at dere er nisser, og så ta på dere menneskeklær, er dere snille. Hvis dere er helt sikre på at dama er mor til Lise, må dere ta henne med hit. Og så vær litt forsiktig når dere snakker med henne. Ikke bus ut med alt på en gang," formante Nissefar. Spillenissen og Nisse-Per nikket før de satte seg på hver sitt reinsdyr å fløy av gårde. Etter å ha reist over vakker natur, stormfulle hav og store skremmende byer, var nissene endelig fremme i Norge.

julekalender for helga

Gralla med dagen Tine!!! Du e supersøde ;) (mix av Linn og Høle der ja :P) Men fårr å sei så eg ville sagt, du e den beste, du e fantastiske, vidunderlige og utroligt gode!!

19.desember

Spillenissen og Nisse-Per satt i hulen deres og spilte sjakk, da Nissefar kom på et uventet besøk. "Hallo, Hallo," sa han med den varme stemmen hans og satte seg ned ved siden av Spillenissen. "Jeg har et oppdrag til dere to," sa Nissefar. Spillenissen og Nisse-Per så på ham med spenning i øynene. De hadde ventet hele måneden på å få et oppdrag. "Dere har vel hørt om Lise?" spurte Nissefar. "Ja," svarte de i kor, og Nissefar nikket. "Der skjønner det, at Lise har ladri sagt at foreldrene hennes er døde. Hun har bare sagt at de forsvant. Selvfølgelig kunne de vært døde, men det tror nemlig ikke jeg. Nisse-Lars fortalte meg om et halvt hjertesmykke som lise har rundt halsen. Han fortalte at mora hennes sikkert har den andre delen av det, og det var da jeg kom til å tenke på en av mine mange turer rundt om i de tusen hjem. Hvert år reiser jeg nemlig forbi et lite, koselig hus. Huset er alltid så vakkert pyntet med julelys, engler og nisser at jeg alltid tar en ekstra titt på det. Der sitter det alltid en ung dame, alene foran peisen. Jeg har hørt at hun fikk hukommelsestap etter ei tragisk ulykke og at det eneste hun har igjen fra hennes tidligere liv, er et halvt gullhjerte som hang rundt halsen hennes etter ulykken. Ryktene sier at det kanskje går et barn og venter på henne, med den andre delen av gullsmykket, men ingen vet noe sikkert. Det kan selvfølgelig ikke jeg heller gjøre, og det kan jo bare være en tilfeldighet, men er dere ikke enige? Det kan virkelig virke som om hun er moren til Lise. Det er nemlig her dere to kommer inn i saken. Dere må reise til dette koselige huset og se om det er henne," fortalte Nissefar. "Men hvordan kan vi vite om det er henne?" spurte Nisse-Per, ennå forundret og trollbundet av Nissefars historie. "Dere må ta med dere smykket til Lise, og se om det passer i sammen med morens," svarte Nissefar. "Og en ting til, ikke si dette til en eneste sjel. Vi vil jo ikke at Lise skal få falske forhåpninger!" Spillenissen og Nisse-Per nikket alvorlig. "Men hvordan skal vi få tak i hjertesmykket til Lise?" spurte Spillenissen. "Det glemte jeg nesten av, jeg har det her!" Nissefar ga smykket til Spillenissen, som tenkte stille i sitt sinn på hvordan Nissefar hadde fått tak i det.


18.desember

"Men, men hva er i veien med deg Lise? Du gråter jo," spurte Nisse-Lars. Lise satt nemlig i sengen sin og hulket. Tårene rant ned på de røde skinnene hennes. Øynene, som de siste dagene hadde vært fulle av glede, var nå triste og blanke. "Jeg, jeg har mistet smykket mitt. Gullsmykket mitt. Det jeg må ha fått av mor. Det er det kjæreste jeg eier og nå er det borte," hulket Lise. "Så, så, vi finner det nok," trøstet han. "Det ligger sikkert her en plass." De begynte å lete etter det. Under bord og stoler og oppå hyller og skap. De snudde hele hula hans på hodet. Ransakte hver tomme av rommet. Til slutt hadde de lett så lenge og så godt, at gullsmykket umulig kunne ligge i hytta, hvis det ikke hadde blitt usynlig da. Lise hadde ennå tårer i øynene og Nisse-Lars visste ikke sine arme råd. Men det var da han plutselig kom på hestehalen. Han måtte jo ut å hente strå. Det kunne ikke vente et sekund lenger. Det hadde gått alt for lenge allerede.

Nisse-Lars skyndte seg ut av hytta og hentet graset. Han tok det med inn i hytta og hang det foran peisen, som han fyrte ekstra godt opp. Heldigvis var Lise så knust over smykket sitt at hun ikke spurte hva graset var til. Hun måtte jo ikke få vite om gyngehesten. Den var jo topphemmelig. Spesielt siden det var henne de skulle gi den til.

17.desember

"Nei, nei, nei og atter, atter nissenei!" Utbruddet fra Lillenissen hadde vekket Nisse-Lars opp fra tankene hans. Han hadde fundert over hva Nissefar hadde ment i går, men han kunne ikke finne noen svar. De var i verksteden og la siste verk på gyngehesten. Den var snart ferdig. Nå gjenstod det bare å male den. "Halen, vi har glemt halen," skrek Lillenissen. Den ellers så pipete stemmen hans hadde et snev av panikk i seg, og med god grunn. Halen, som måtte lages av tørket gras, strå og greiner var det ingen som hadde tenkt på. Ikke bare var det vanskelig å finne gras under den 1&Mac218;2 meter dype snøen, men hvis de først fant noe, var det helt sikkert vått og måtte tørkes. Tørkinga burde minst vare i to uker og nå var det så vidt en uke igjen til jul. "Hva skal vi gjøre?" var de paniske ordene om kom ut fra nissemunnene. Alle tenkte så det gnaget, helt til Lillenissen sa: "Det er ingen annen løsning enn å hente gras å tørke det så godt som vi kan. Vi får bare fyre veldig godt i peisen og håpe på det beste. Hvis det ikke er noen som har en bedre ide da!" De andre nissene nikket og Nisse-Lars sa: Jeg kan gjøre det jeg. Jeg går og henter gras i morgen den dag.

hehe..nå komme litt mer julekalender

16.desember
Nisse-Lars så ned på Lise. Hun lå og sov i hula hans med ett stort smil rundt munnen. Han tenkte på hvor glad hun hadde vært i går, og hvor glad hun ville bli på julaftenen. Nissene hadde nemlig funnet ut at Lise skulle få den spesielle julepresangen. Den fine gyngehesten, som de hadde jobbet med siden 6.desember. "Nisse-Lars, Nisse-Lars," peste Lillenissen. Han kom busende inn i hula. Nisse-Lars så på han og spurte: "Er det noe i veien Lillenisse?" Lillenissen hev etter pusten og sa: "Nissefar vil snakke med deg. Han skulle møte deg på nissekafeen,"Nisse-Lars forstod ingenting. Hvorfor ville Nissefar snakke med ham? Han satt på nissekafeen og ventet. Han gruet seg litt også. Han var jo nemlig så sjenert og likte ikke å få mye oppmerksomhet. I alle fall ikke fra Nissefar. "Hei, hei," sa Nissefar med den varme stemmen hans, mens han kom inn i nissekafeen. Han satte seg overfor Nisse-Lars og smilte alvorlig til ham. "Du skjønner det Nisse-Lars, jeg tror vi to må snakke litt sammen om Lise. Du forstår vel at Lise ikke kan bo her i nissedalen for alltid. Og etter som jeg forstår, kan vi ikke sende henne tilbake til dem hun bodde hos før. Etter min mening må vi finne de ordentlige foreldrene hennes, og sende henne hjem der!" sa Nissefar. "Men, men, finne foreldrene hennes? Er ikke de døde da?" stammet Nisse-Lars forvirret. "Det er det aldri noen som har sagt, og jeg har en veldig stor anelse om at de er i live. Jeg tror nemlig at de sitter og lengter etter datteren deres akkurat nå," sa Nissefar med et hemmelighetsfullt smil.

15.desember
"Oooooooouuuhhh!" skrek Lise. Alle nissene hadde fått fri i dag, bare for å være sammen med Lise. Det var nesten som om de kranglet om å få være mest med henne, men bare nesten. Som alltid før var nissene greie og snille, både mot hverandre og mot Lise. Akkurat nå var de i akebakken. De akte på de slitne, men gode trekjelkene. Alle lo og hadde det moro. Lise trodde aldri hun hadde hatt det så fint før. Hun hadde til og med fått en flunkende ny kjelke. En forhåndsjulegave, hadde nissene forklart. Lise hadde takket dem tusen ganger, for noe så fint hadde hun aldri fått før. Hun visste ikke engang om hun hadde fått en julepresang, og nå fikk hun en forhåndsjulegave. Det var rett og slett utrolig.Nisse-Lars gikk ned til verkstedet. Det hadde vært en kjempekjekk dag, men nå var han trøtt og sliten. Stjernene blinket på den mørke, klare himmelen, og tydet på at snøværet snart ville ta slutt. Det var 15.desember i dag. Det var den dagen de alltid pleide å finne ut hvem som skulle få den spesielle julegaven. Men i dag hadde nissene nesten glemt det av. De hadde vært så opptatt av å ha det gøy sammen med Lise, men heldigvis hadde de husket det, og nå skulle de møtes i verksteden for å finne det ut…

14.desember
Det snødde. Lufta var full av mjuke snøflak som danset i lufta. Snømengden steg faretruende fort, og Lise var litt redd for at de skulle snø inne. Hun ville så gjerne gå ut og treffe de andre nissene. "Ikke vær redd, det snør nesten alltid slikt her i nissedalen," beroliget Nisse-Lars. "Kom, la oss gå ut og se om Nissefar har samlet de andre," Lise og Nisse-Lars gikk ut i snøværet. Snøen la seg som perler i håret deres. Nede på sletta hadde nissene samlet seg i en stor rød flekk. Alle snakket og hvisket sammen. For ingen kunne forstå hva som skulle skje nå. "I dag har jeg en gledelig nyhet å komme med," sa Nissefar. Nissene ble helt stille da de hørte stemmen hans og spenningen dirret i lufta. "Det har seg slik at en liten jente har kommet til nissedalen. Hun er 10 år gammel, og jeg vil at alle skal ta godt vare på henne. Sånn Lise, nå kan du vel komme opp hit lik at de andre kan se deg," sa Nissefar. Nissene delte seg i to og dannet en liten vei til Lise. "Kom an nå," sa Nisse-Lars til henne. Lise trakk pusten dypt og begynte å gå opp mot Nissefar. Nissene jublet og klappet for henne og Lise ble både flau og stolt. Men mest av alt var hun glad. Hun kunne ikke huske at noen hadde vært så snille og greie mot henne før, og hun gledet seg virkelig til å feire jul sammen med alle de snille nissene i nissedalen.

13.desember
"Men du og du, hvorfor sa du ikke bare dette med en gang?" spurte Nissefar. Nisse-Lars var inne i hulen til Nissefar. Det var den koseligste hulen i nissedalen, med vakre tremøbler, myke puter, sommerblomster, flere stearinlys, noen røde gardiner og det beste av alt, små tegninger som alle verdens barn hadde tegnet til ham. Da Nisse-Lars først kom inn, måtte han bare stå å se på de fine barnetegningene. Det tok lang tid før han klarte å si hva han ville. Men nå hadde han gjort det. Mens svetten piplet ut fra pannen og hendene skalv hadde han stammet frem hele historien om Lise og stjelingen. Aldri hadde han vært så redd. Men så hadde han heller aldri ventet at Nissefar skulle smile til han slik han gjorde nå. "Jeg eh… jeg hadde ha…jeg turde ikke, d det er vel ikke lov til å… til å, eh…ta med fremmede inn i nissedalen," stammet Nisse-Lars. "Selvfølgelig vil vi ikke at alle og enhver skal komme til nissedalen, men det viktigste er jo å hjelpe andre og å være snille mot hverandre. Og det er jo akkurat det du har gjort. Ikke vær så redd, alle ville ha gjort det samme. I alle fall håper jeg det, for hvis ikke hadde jeg virkelig sveket i oppdragelsen av dere nisser. Hvis noen hadde latt et utsultet barn ligge alene igjen i skogen vet jeg ikke hva jeg hadde gjort," beroliget Nissefar. Nisse-Lars så på ham med våte øyne. "Men jeg stjal jo og alt," stammet han. "Jeg skal være enig om at det er dumt å stjele, men for en så god sak, gjør det ingenting. Det var jo ikke mye du tok heller!" sa Nissefar. "Men nå tror jeg at du må komme deg hjem til Lise, og i morgen lar jeg hele nissedalen få møte henne. Å så ordner vi med at hun får enn riktig vakker jul med masse gaver og kjærlighet, ikke sant?" "Jo da," sa Nisse-Lars, før han skyndte seg ut i snøværet.

12. luke i julekalenderen

Ryktene svirret rundt i nissedalen. Tellenissen hadde oppdaget at både mat og leker hadde forsvunnet. Ingen forstod hva som hadde skjedd. Kunne virkelig noen ha stjålet noe? Stjele, det var et ord som nissene aldri brukte. Det var ingen som noen gang hadde gjort noe så grusomt i nissedalen. Da Nisse-Lars hørte om påstandene ble han enda mer redd enn før. Hva skulle han gjøre? Hvis han sa at det var han som hadde gjort det, hvordan skulle han forklare det. Hvordan skulle han forklare at han hadde tatt ei dukke. Han kunne jo ikke fortelle om Lise. Eller kanskje han kunne det, kanskje han måtte… Og hva hvis Lillenissen sladret på ham? Tung til sinns gikk han rundt i nissedalen og hørte på alle ryktene, uten å vite hva han skulle gjøre. Men så hørte han noen si at det var Lillenissen som hadde gjort det. Noen hadde visst sett han komme ut fra lekelageret. Det hadde han ikke tenkt på en gang. At noen andre skulle få skylden for det han hadde gjort var jo helt forferdelig. Det kunne ikke skje. Han var nødt til å tilstå, og han lovet seg selv å gjøre det i morgen.

11. luke i julekalenderen

11.desember var en vakker dag i nissedalen. Sola skinte fra en krystallklar, blå himmel. Snøen glinset som om den var dekket med diamanter og noen småfugler kvitret vakre julesanger. Dvergnissene prøvde ut skøytene på den islagte elva og alle så ut til å ha det like moro som alltid. Utenom Nisse-Lars. Han og Lise satt inne i hula hans og Nisse-Lars skjemtes ennå over hva han hadde gjort. "Tusen takk for den fine dukken jeg fikk," sa Lise. "Det var ingenting…" stammet Nisse-Lars. "Du har ingen anelse om hvor glad jeg ble!" fortsatte hun. Nisse-Lars så på henne, øynenes hennes strålte av glede der hun satt og lekte med dukken. Kanskje det han hadde gjort ikke var så ille allikevel? Han hadde jo gjort det for å glede Lise, ei jente som nesten bare hadde møtt motgang og sorg i livet. Han hadde jo ment det godt. Det eneste han ville var jo å dele litt av den gleden og kjærligheten nissene hadde. Men det var ikke den rette måten å gjøre det på. Det var helt klart. Han burde ha funnet en annen løsning…

10. luke i julekalenderen

"Hva gjør du her?" spurte lillenissen. "Eh….eeeeeh…" stammet Nisse-Lars. Han hadde sneket seg inn i lekelageret for å hente en dukke til Lise, og ble bokstavelig talt tatt på fersken med ei dukke i hånden. "Har du begynt å leke med dokker," tøyset Lillenissen. Det var slik det var i nissedalen. Alle var så snille og greie mot hverandre at ingen i det hele tatt kunne mistenke noen for stjele noe. Nisse-Lars rødmet, hva hadde han gjort? Hadde han virkelig gjort noe så forferdelig som å stjele. Svaret var ja, han hadde gjort noe så grusomt som ingen før hadde gjort i nissedalen. "Nei jeg har ikke det, jeg ville bare, eh, jeg ville bare…" Nisse-Lars klarte ikke å si noe, øynene hans var blanke av tårer og han hadde en klump i halsen som han ikke kunne bli kvitt. Han skjemtes så over hva han hadde gjort at han ikke visste hva han skulle gjøre. Det endte med at han sprang ut med dukken i handa og gråten i halsen og lot lillenissen stå forvirret igjen.

9. luke i julekalenderen

Tung til sinns gikk Nisse-Lars mot kjøkkenhulen. Han tenkte på den triste historien til Lise. Han kunne ikke forestille seg at noen kunne ha det så vondt. Selv hadde han aldri hatt annet enn glede og kjærlighet i livet. Selv om desember måned var travel, hadde de det alltid moro, og alle var glade i hverandre. Han kunne ikke tenke seg et liv uten julepresanger, leker og grøt. Og han ville ikke sitte å se på at Lise ødela mer av sitt liv uten disse nødvendige tingene. Det var derfor han måtte skaffe litt mat og litt leker til henne.Kjøkkenhulen var stor og varm. Nissejentene var ferdige for dagen, og Nisse-Lars var helt alene. Allikevel listet han seg bort til brødkurven. Han tok litt brød og noen ameylasser. Ameylass var en av de beste fruktene som vokste i nissedalen. Det var en oransje, oval frukt som smakte søtt og friskt. Nisse-Lars sprang ut igjen, og håpet at ingen ville se ham… I morgen ville han prøve å skaffe noen leker også.

8. luke i julekalenderen

Denne dagen var Nisse-Lars spent på om jenta skulle fortelle historien hennes. Hun hadde jo lovet det. Plutselig kom han på at han ikke engang visste navnet hennes og spurte med en gang. "Jeg heter Lise," sa jenta. Nisse-Lars nikket og så spørrende på henne. Han ville så gjerne høre historien hennes. "Fortell meg hvorfor du aldri har fått julepresanger," sa han. "Du skjønner det, at foreldrene mine forsvant da jeg var 3 år. Det er så lenge siden at jeg ikke en gang kan huske dem, men jeg vet at de var snille mot meg, og når jeg tenker meg om så fikk jeg sikker julepresanger av dem også. Dette smykket fikk jeg av dem," sa hun og viste Nisse-Lars et halvt hjertesmykke. "Jeg tror de har den andre halvdelen av det…Uansett, etter at de hadde forsvunnet måtte jeg bo hos Onkel Didrik og Tante Anna. De var ikke glade i meg, og behandlet meg som en slave. Barna deres ertet meg hele tiden, og til slutt klarte jeg ikke å bo der lenger. Jeg flyktet ut i skogen, og det var der jeg traff deg." Øynene til Lise var blanke av tårer, men nå smilte hun varmt til ham.

7. luke i julekalenderen

Da Nisse-Lars våknet ble han helt forfjamset over skjønnheten som satt i stolen hans. Den tynne jenta fra skogen så mye bedre ut i dag. Håret var børstet og skinte som gull i solstripen som smøg seg inn i hulen. Kinnene hadde fått litt farge og de svarte ringene rundt øynene var borte. Hun så nesten ut som en engel der hun satt. "Jeg heter forresten Nisse-Lars," sa han. "Jeg er en dvergnisse, og vi dvergnisser bor i denne dalen. Bare om vinteren da, om sommeren vet jeg ikke helt hva som skjer, for da ligger vi i sommerdvale. Men i desember jobber vi hele dagen lang med å lage julepresanger til alle verdens barn. Du har helt sikkert fått flere julepresanger fra oss!" Jenta så bort på ham med triste øyne. "Jeg har aldri fått julepresanger, jeg…" sa hun gråtkvalt. Nisse-Lars så merkelig bort på henne. "Hvordan går det an, du har vel sendt inn ønskeliste…" sa han forundret. Han kunne ikke forstå at Nissefar kunne ha glemt å gi julepresang til noen. "Det er en lang historie…"svarte hun, "men kan jeg ikke fortelle deg om det i morgen. Jeg er så trett, dessuten har jeg lyst til å gå på oppdagelsestur i denne vakre dalen," Nisse-Lars nikket forståelsesfull men sa strengt: "Du kan nok ikke gå på noen oppdagelsestur. Du skjønner, jeg har ikke fortalt de andre at du er her, for jeg vet ikke hvordan de vil ta imot deg. Derfor må du holde deg her i hele dag mens jeg er og jobber. Men jeg skal ha med meg mat til deg.

6. luke i julekalenderen

Nisse-Lars tok med seg jenta til nissedalen, men han turde ikke å vise henne til de andre. Han var redd for hva de ville komme til å si. Dessuten var han jo så sjenert, og hvis han viste henne til de andre ville han få alt for mye oppmerksomhet. Da jenta kom til nissedalen ble hun forbløffet over den vakre, fargerike naturen. "Så vakkert det er her," hvisket hun uten å se på ham. Øynene var alt for opptatte med å studere de gule skogene og de blå slettene.
"Her kan du ligge," sa Nisse-Lars til jenta. De stod inne i hulen til Nisse-Lars. Alle nissene hadde hver sin lille hule i fjellene. Hulene var vakkert innredet med tremøbler og leker. Nisse-Lars pekte mot sengen hans. Han var veldig stolt av den, fordi den var laget av fineste eik. Men det Nisse-Lars ikke kom på var at eik var et vanlig tre i byen, og det ble mer sett på som hardt enn som sjeldent. I nissedalen var det jo ikke vanlig med eik fordi de bodde så langt unna eikeskogen, og eik var et av de edleste trærne. Denne tynne jenta ville jo syntes det var mer spennende å ligge på et gult tre, men det virket ikke som om hun brydde seg om det. Hun la seg ned på den mjuke lilla mosemadrassen med en gang og sovnet på flekken.

5. luke i julekalenderen

Nisse-Lars våknet av at noe raslet i sekken hans. Han reiste seg brått opp og så seg omkring. En 10-år gammel jente sto bøyd over sekken. Håret hennes var blondt og flokete og hang nedover de spinkle skuldrene hennes. De fillete klærne hennes hang løst på den tynne, lille kroppen. "Hvem er du?" spurte Nisse-Lars forsiktig. Jenta stokk til og så på ham med to store, redde øyne. Ansiktet hennes var blekt og leppene sprukne av mangel på fuktighet. I de skitne hendene holdt hun brødet til Nisse-Lars. "Jeg, jeg var så sulten," hvisket hun med en svak stemme. "Det er helt greit," sa Nisse-Lars, "bare ta brødet du, men vær så snill å sett deg ned her litt." Jenta så på han med takknemlige øyne. Hun satte seg ned og kastet seg over brødet. "Kunne trodd du ikke hadde sett mat på flere dager," spøkte Nisse-Lars mens han samlet noen greiner sammen til et bål. Men da han så de triste øynene til jenta forstod han at et ikke var noe å spøke med. Jenta var virkelig utsultet. "Du kan være med meg tilbake til nissedalen," sa Nisse-Lars etter at de hadde sittet en stund med det knitrende bålet. Jenta så usikkert på ham. "Hva mener du med nissedalen?" spurte hun. "Det får du se når du kommer dit," sa Nisse-Lars med et lurt smil.

4. luke i julekalenderen

I dag var nissene i full gang med å planlegge gyngehesten. Det var bare et problem. For at gyngehesten skulle se fin og naturlig ut, måtte nissene bruke vanlig brun eik. Og i nissedalen fantes det bare gule trær. Derfor ga Nissefar Nisse-Lars oppdraget med å finne eikemateriale. Niss-Lars var en veldig sjenert tømmernisse som var litt redd de andre nissene. Derfor var han bare glad for å kunne reise litt vekk i fra nissedalen. Han fikk låne et av reinsdyrene til Nissefar og fløy ut av nissedalen, over selje- og bjørkeskoger, videre over gran- og furuskoger og til slutt landet han i lønn- og eikeskogene. Det var en vakker dag. Solen skinte på den glinsende snøen og lufta var klar og kjølig. Eikeskogen var derimot varmere, spesielt når Nisse-Lars begynte å hogge i det harde treet. Han hogget og hogget, mens han nynnet på en julesang, akkompagnert av småfuglenes kvitring. Plutselig hørte han noe. Det hørtes ut som gråt. Han sluttet å hogge og så nysgjerrig rundt seg. Han hadde da sjekket at det ikke var noen i skogen, men nå kunne han tydelig høre gråt. Hvem kunne det være?

3. luke i julekalenderen

"Vet dere hvilken dag det er i dag?" ropte Nissefar. Alle dvergnissene var samlet på den store sletta for å høre på nissefar. "JAAA!" ropte de. "Det er 3. desember!" Nissefar nikket og sa: "I dag skal vi bestemme hvordan vår spesielle julegave skal være." Nissene pleide nemlig vært år og lage en ekstra fin presang som de gav til noen de syntes trengte en ekstra pen julepresang. "Er det noen som har noen ideer?" fortsatte nissefar. Dvergnissene begynte å snakke og mumle sammen. Dette var noe de hadde tenkt på hele sommeren. "Et dukkehus" ropte lillenissen med den pipete stemmen sin. "Det hadde vi jo i fjor," svarte de andre. Mumlingen gikk videre gjennom flokken, til brillenissen ropte: "Ei bok," De andre sukket av kjedsomhet, men nå ballet forslagene seg på: "Hva med en bil." "Eller ei dukke." "En sparegris." "Nei, heller en stor teddybjørn." Nissefar ristet på hodet og sa: "Dere må komme på noe skikkelig, noe helt spesielt. Noe som barnet aldri vil glemme!" Nissene tenkte seg ennå mer om, det gjaldt jo å finne på noe ekstra fint. Men plutselig utbrøt lillenissen med den pipete stemmen: "Jeg vet det, en gyngehest!" Nissene så forbløffet på den lille nissen, det var jo en kjempegod ide. Til og med Nissefar smilte over forslaget. Noen begynte å klappe og juble og Nissefar sa: "Det var en glimrende ide, Lillenisse. Er alle enige?" Nisseflokken jublet og klappet enda mer og det var helt klart at forslaget var enstemmig.

2. luke i julekalenderen

Nissedalen myldret av liv og røre. Dvergnissene sprang fram og tilbake og opp og ned. Siden de var helt i begynnelsen av gavesesongen var det rot og styr om hvem skulle gjøre hva. Alle nissene hadde jo sin oppgave, men det tok litt tid å komme inn i rytmen igjen etter en lang og herlig sommerlur. De eneste som så ut til å vite hva de skulle gjøre var nissejentene. De stod og rørte i store gryter med hjemmelaget grøt, og matlukta la seg som et over lokk over dalen. De andre nissene slet litt mer. Nisse-Per og Nisse-Pål hadde med ønskelistene å gjøre, men det var ingen som visste hvor ønskelistene lå. Og uten ønskelister var det ingen av snekkernissene som visste hva de skulle lage. Dermed visste heller ikke skognissene hvilke materialer de skulle finne og tøynissene visste ikke hvilke klær de skulle sy. Det var det samme kaoset hvert år, men da dagen dro på og nissene hadde kastet seg over julegrøten, ble det stadig mer og mer orden i sakene. Arbeidet ble gjort som det skulle og nissebarna lekte og lo sammen. Det var til og med noen som prøvde seg på julesangene de hadde sunget i fjor.

1. luke i julekalenderen

Hvis man går gjennom lønn- og eikeskoger, gran- og furuskoger, selje- og bjørkeskoger og så enda litt lenger inn i skogen, kommer man til et sted hvor ingen noensinne har vært. Der inne, langt, langt inne i skogen, finnes der en vakker dal. Gjennom dalens blåe sletter og gule skoger slynger det seg en liten elv. Du blir kanskje forundret over at skogene er gule som gull og slettene er blå som havet, men i denne avsides dalen vokser trær og blomster som mennesker aldri før har sett. I denne trolske dalen vokser lilla mose og lav på hver et tre og på hver en sten. I denne fortryllende dalen finnes det vakrere dyr enn man noensinne kan tenke oss. I denne magiske dalen kommer sommerfuglenes og blomstenes skjønnhet virkelig frem fordi de er så store. I denne fredfulle dagen er det fred og harmoni mellom alt som lever og vokser og gror. I denne lyse dalen skinner sola så vakkert at alt glinser i takt. I denne melodiøse dalen synger fuglene sine sanger så vakre, at man nesten ikke kan tro hva man hører. I denne nydelige dalen er rett og slett inntrykkene så mange og så vakre at et vanlig menneske ikke kan klare å ta inn alt på en gang. Men denne fantastiske dalen finnes virkelig, langt, langt inne i skogen. Men i dag er dalens blå sletter dekket av snø, sommerfugler og blomster har forsvunnet, de gule trærne er tynget av snøkrystaller i stedet for frukt og elva er dekket av en speilblank is. Det er nemlig vinter, det er desember, det er jul.

Men hva er det? Noen små, røde vesener opp dukker plutselig opp. De kravler fram fra huler og trær og dekker det hvite landskapet med små røde prikker, akkurat som en stor fluesopp. Det er nemlig nissene som kommer. Nissene, som har ligget i dvale hele sommeren, kommer nå opp for å igjen ta fatt på en ny arbeidsmåned i nissedalen.

Noen fine ting å tenke på:

Hvor enn jeg går, går Jesus. Ikke bare er han faktsik i meg, tenk når jeg sitter på siden av en kristen på bussen, så sitter jeg faktisk der med Jesus, den mest fullkomne av dem alle, og han er faktisk i meg også. Gjennom meg får andre møte Jesus for han er i meg. Jeg er der for å lyse opp mørket.

Gud er min styrke og min kraft. Han er fullkommen. Fytti grisen hvor stor styrke og kraft jeg har da!! Jeg er jo supermann!!

Herren er min styrke og min kraft og han har blitt min redning. Gjett om det var fint å høre etter den dårlige langkjøringen, med oppkjøring skremmende nær. Når jeg tenker på hvor godt han hjalp meg gjennom sist uke der jeg hadde 4 prøver å ga meg den umulige femmeren i engelsk er jeg så utrolig takknemlig. Han kan virkelig få til alt. Å faktisk uansett hva som skjer har Han en mening med det :D

Godt tips til alle som liker å få meldinger, slutt å late som om du har venner, men vis omverdenen at du faktisk har Jesus som bestevenn. Send Mannakorn til 48089687 og du vil få et bibelvers på mobilen hver uke (dette er ikke et pyramidespill...) (takk til Anette, har vært en stor glede for meg)

pluss noen andre tanker:

Mail er den såkalte nye kommunikasjonsformen som skal være så absolutt glimrende. Så og si alle har en mailadresse, og det er i alle fall veldig lett og gratis å skaffe seg en. Rask og glimrende måte å gi beskjeder på. Men hvor mange sjekker egentlig mailen sin? Selv er jeg nede i bare 12 uleste meldinger i innboksen, og dette er nesten rekord med tanke på at jeg som regel er oppe i 20. Jeg sendte ut 15 mailer om informasjon om UKM der jeg ba om svar. Et svar fikk jeg. De andre har enten virus på mailen eller så funker den ikke. Eller de kunne så vidt huske at de fikk mail og de hadde lest fort gjennom den, men de husket ikke så mye av det som stod der. Eller de gidder aldri sjekke mailen fordi det alltid er så mye tull og tøys på mailen uansett. Viktige beskjeder drukner i tullete kjedemailer slik at det nesten er umulig å få gi beskjeder over mailen. Jeg tror jeg hadde spart tid på å sende brev til folk i forhold til å først sende mail for så å mase på alle på msnen om de har fått mail og for å snakke med de andre på teateret. For dere som synes mail er en genial ting, dere overvurderer systemet, eller dere er voksne (virker som de av en eller annen grunn får det til å fungere bedre enn oss ungdommer)

Nå er det desember og jeg kommer til å legge ut en julekalender jeg skrev for noen år siden. Så selv om jeg har senebetennelse blir det ikke helt tomt framover.

en drøm

I natt drømte jeg en drøm. Drømmer kan være nokså spesielle, så jeg tror ikke jeg verken husker eller vil fortelle alt det rare rundt den, men jeg skal fortelle det viktigste. Av en eller annen grunn var jeg i et slags offentlig bygg, husker ikke helt hva slags bygg det var, men det slår meg at det var en blanding av en bank, et gatekjøkken og en bule. Jeg var der med far. Som alltid når jeg er på steder tenkte jeg litt på Gud, og at jeg kanskje burde fortalt litt mer om han eller noe. Så plutselig rekker en liten jente hendene opp i været og priser Gud, og moren står å ber for henne. Og så kjenner jeg den beste, godeste følelsen av Gudsnærvær noen gang, og hele verden med meg. Hvor jeg enn går løfter alle hendene opp til Gud, og det kribler så utrolig godt i magen. Det slår meg at det har skjedd en eller to ganger før. Men det er så deilig. Håper jeg er sanndrømt.

Nå finnes det kun en vei???

Jeg trenger seriøst hjelp nå. Dette er til dere alle! Hvis du får en tanke om det jeg nå skal skrive om, gi en kommentar, pliiiis, uansett. Dette er kanskje noe av det viktigste i livet mitt akkurat nå, noe som kan avgjøre hele min fremtid. Kanskje finnes det ikke svar, men selv en liten tanke kan kanskje hjelpe meg på veien. Jeg ber om at sosiologer, psykologer, kristne, ikke kristne, mine kristne anonyme venner, prester, misjonærer, kulturforskere, ukjente og kjente og akkurat du skal komme med kommentar på dette, for jeg trenger alle innspill.

Jeg burde snakt med noen om dette. Jeg burde tøyd mine grenser. Jeg burde følgt Guds ord. For så altfor ofte blir det til at jeg sier at jeg vil gjøre alt for Ham, Han er tross alt hele mitt liv. Men hver gang en ide dukker opp i hodet mitt, glemmer jeg den. Hvis tanken medfører stress for meg, en flau situasjon, at jeg må prate seriøst med mennesker jeg ikke kjenner så godt, hvis det innebærer at jeg må gjøre noe jeg ikke er komfortabel med, så dropper jeg det. I praksis så klarer jeg ikke stole hundre prosent på Gud, jeg klarer ikke å glemme all frykt, jeg er så redd for alt. Det går bedre for hver dag, men ennå er det så mye jeg frykter, ennå er det mye jeg ikke tør. Jeg vil så gjerne gjøre alt for Ham, men med en gang det går utover meg selv, dropper jeg det. Mange ganger skyller jeg på at det er ikke sikker det va Han som snakket til meg, det kan bare være en dum ide fra meg selv eller djevelen. Likevel vet jeg godt at det ofte er han.

Derfor blogger jeg om det. Slipper all den nære kontakten. Det er dumt også. Tror det gjør noe med oss mennesker, jeg klarer ikke å snakke med folk om slike viktige ting, klarer av og til å åpne meg for de nærmeste vennene mine, men aldri i verden for en pastor eller andre. Og når jeg prøver blir det alltid feil, jeg klarer ikke å utrykke meg så godt muntlig som skriftlig, det blir bare så feil. Etter min mening finnes det ulike måter å kommunisere med mennesker på, fra de nærmeste til de fjerneste. Det begynner med å snakke 1 mot 1, så i en gruppe, så å holde et foredrag (noe som faktisk er fjernere, fordi du slipper direte tilbakemelding), så kommer det å snakke over msn, så kommer å sende en mail, men når det til og med blir for nærme å snakke med noen over msn, da kommer blogging, som en siste utvei...

Jeg prøvde faktisk å snakke om dette til Petsumai, men jeg klarte å formulere meg så dårlig at det sikker virket som jeg var utrolig mye i mot misjon, og med tanke på at hun skal bli misjonær neste år, var kanskje ikke det helt heldig. Sannheten er at problemet er at jeg kanskje vil bli misjonær selv. Så jeg er ikke i mot misjon, jeg er bare så usikker.

I det siste har det blitt viktig for meg å gjøre andre mennesker kristne, å fortelle om Jesus. Det var et stor skritt for meg å ta, med tanke på at før jeg ble kristen var dette en av grunnene til at jeg var i mot kristendommen, at de alltid skulle prakke på religionen sin til andre. Og nå kommer mange av de samme tankene opp, troen min blir satt på prøve når jeg skal prøve å forklare ikke kristne de samme hindringene jeg selv møtte da jeg skulle bli kristen. Selv valgte jeg å se vekk i fra det, å prøve i vokse i troen, med å godta at kanskje er det ikke alt jeg skal forstå. Men nå kommer de gamle tankene opp igjen.

Jeg forteller om Jesus til en venninne som er innenfor wicca troen. Jeg tror bare det finnes en Gud, men at alle tilber Gud på forskjellige måter. Spørsmålet er vel egentlig hvem som har rett? For min venninne mener jo, føler jo, har fått høre av Gud at hun har like rett som vi mener og føler og har fått høre av Gud at vi har rett. Jeg synes det er vanskelig å la være å respektere henne for den troen hun har. Vanskelig å si at bare vi har rett, det blir så etnosentrisk å tro at vår tro er den beste for alle. Kanksje finnes det forskjellige veier? Jeg kan ikke forstå at en buddhist som bruker hele livet sitt i bønn og meditasjon i tempelet ikke skal komme til Gud, de bruker jo hele sitt liv på Gud. Og de er like sikre som at de går den rette veien som vi er at vi går den rette veien. Men samtidig som det er egoistisk å si at bare vi har den rette troa, så er det like egoistisk å ikke dele den herlige kjærligheten og freden og sannheten vi får fra Gud. Dessuten tror jeg jeg blander det litt med vestliggjøringen av alle kulturer. Kultur og tro trenger jo ikke være det samme... En indianerstamme trenger vel ikke forandre hele sin kultur for å bli kristne? Jeg respekterer nemlig deres kultur så utrolig høyt, på den måten de tar vare på naturen og lever i et med den på. Jeg ville aldri drømt om å ødelegge noe slikt. Men kanskje går det an å bare gi dem troen, å kanskje glemme litt av alle de ritualene, tradisjonene, reglene vi har i kristendommen. Det er litt fint å tenke på at kristendommen "stammer" fra Midt-østen som ikke har lik kultur som oss i det hele tatt, men at det faktisk funker fantastisk bra for oss å være kristne for det om.

No då eg endeleg hadde spreidd blogginga mi meir ut i den store verda, oppdaga mange nye bloggare, oppdaga mange nye gode tankar, oppdaga mange nye lesarar, då stoppar eg opp. Kvifor? Fordi fingrane mine er vonde etter for mye skriving.

I morgå er det nynorsk tentamen, så eg prøver å øve meg litt på nynorsk...hmm...tykjer ikkje dette vart så bra eg, men eg får stole på at øving gjer mester.

Sidan sist har det skjedd både veldig gode ting og veldig dårlege ting. Morten har slutta på teateret. Mest sansynlig vert det lite igjen av teateret, ettersom prisen skal doblas på grunn av kommunenes dårlege økonomi. Dobbel pris uten Morten tyder at mange sluttar, teateret vil aldri att verta som det er i dag og som det har vore under Olsen's årnesentral og revyen. Og teateret som var ein så stor del av livet mitt, jo det er tungt.

På torsdag fekk me vita at ein grunnkurselev på skulen hadde teke sjølvmord. I det siste har eg oppdaga at også mange andre tenkjer på det. Eg har sjølv spurt meg sjølv, kva er meininga med livet? Eg har aldri vurdert sjølvmord, men eg ser så mykje ondt i verda, av og til kan alt virka så håplaust. Av og til vil eg berre vera med Gud heile tida, vera i himmelen hjå han. Kvifor må me innom denne forferdelige verda fyrste, kunne me ikkje berre vert med Gud heila tida? Men så las med noko smart på cellegruppa. Gud skapte verda berre for oss, og han skapte den i kjærleik til oss. Hallo, kor lite takknemlege er me? Me bare klagar over det han ga oss i kjærleik, han skapte denne jorda bare for oss, og alt me gjer er å klaga over den. I staden for burde me takka Gud kvar dag for den fantastiske gaven han har gitt oss. Ein gave me held på å øydeleggja. For i staden for å prissetta denne gaven, som faktisk er utroleg vakkar og god, berre klagar vi og øydeleggjar vi den. Tenk at Gud gav deg livet ditt i gave, for å vise deg kor mykje han elskar deg, berre fordi han elskar deg.

Liland

Da har jeg vært på min første ofisielle ungdomsleir på Liland, i Sirdalen med babtistkirka. Jeg tror det må være en av mine aller aller sterkeste opplevelser ever.

I det siste har jeg oppdaget fjortisene. På grunn av teateret har jeg alltid hatt mange fjorten-årige venner. Men hva tenker vi om fjortiser, jo at de er overflatiske drittunger som ikke har en dypere tanke enn hvilken topp de kan ha på seg som viser mest mulig av magen sin. Vi forstår ikke at konfirmasjonen kan være så tidlig, for hvem har tanker om Gud på et så tidlig stadium. Vel jeg har oppdaget at vi tar grundig feil. I det siste har jeg oppdaget så mange vakre tanker hos såkalte fjortiser, at jeg tar tilbake alle mine tanker om dem. Det begynte med møte jeg fortalte om med Øyvind, da jeg så Aslak og Torbjørn og gjengen prise Gud. Det var fantastisk og se. Så var det Helen, og nå etterhvert også Karin og Hege. Det er så utrolig flott og se.

Før jeg ble kristen trodde jeg jeg var spesiell. Da norsklæreren min på grunnkurs sa at jeg var en helt vanlig ungdom som søkte etter sannheten, ble jeg litt småsint. Nå ser jeg at hun har rett. Vi i Norge har vokst opp med kristne verdier, kristne barnetv-program, kristendom på skolen, kristne tradisjoner, søndagsskole osv. Noen i større grad en andre, for eksempel de som har vokst opp i kristne familier. Mange kaller seg for kristne som små. Men så kommer det en tid da vi får litt mer vett i knollen og begynner å tenke litt. Det var så mange andre religioner som "fristet". Vi får inn så mange religioner som virker så mye mer spennende enn en kjedelig gudstjeneste. Vi begynner å tvile, hvordan kan vi vite at det bare er vi som har rett?

Jeg lærte noen viktige ting: Det finnes bare en Gud. Gud er en, og jeg tror at alle religioner egentlig tror på samme Gud, bare det at de tilber ham på forskjellige måter.

Det som skjedde under møte på lørdag var ekstraspesielt. Vi sang som vanlig lovsang før talen, men vi klarte ikke å stoppe å synge lovsang. Rundt overalt løftet mennesker hendene for å prise herren, ufrelste og frelste gråt og talte i tunger. Gud var så sterkt til stede i hver enkel av oss, at vi sang lovsanger, ba, hadde vitnesbyrd og forbønn i 3 timer. Jeg husker at jeg nettopp ble fortalt på skolen om et folkeslag som hadde 3-timers lange gudstjenester, og det hørtes gruelig langt ut...hehe...nå hadde vi det selv, og det var fantastisk. Øyvind skulle liksom tale etterpå, han snakte vel toppen et kvarter. Det var helt fantastisk å kjenne Guds nærvær den kvelden. For meg ble det ekstra sterkt fordi jeg glemte meg selv litt. Mange ganger bruker jeg møtene til å finne min vei i livet, på lørdag ble det viktigste for meg at andre skulle bli frelst. Jeg ble ikke bedd for, jeg ba for andre. Det var utrolig sterkt og givende og være der for andre som ikke er frelst. Jeg har selv slitt litt med dette tidligere, for troen min har kanskje ikke vært så sterk, men nå ble det utrolig viktig å givende for meg, og i det jeg nå skriver videre vil jeg prøve å hjelpe de som kjente Guds nærvær på lørdag, kanskje ble de frelst, kanskje er de nå bare utrolig usikre og forvirret på hva de egentlig er, spør meg, pliiiis! Det er ikke så lenge siden jeg ble frelst, så jeg vet hva dere går gjennom.

Kjære akkurat deg!

Dette brevet er til deg som søker etter noe. Det er til deg som ønsker å bli kristen, men synes ord som å elske Gud og å tro på Jesus er for sterke til å bare bli sagt og følgt. Det er til deg som søker Gud. Det er til deg som har opplevd noe spesielt med Gud, kanskje på Liland, kanskje på en Rudi Myntevik konsert eller kanskje bare du har hatt en liten aha-opplevelse. Kanskje har du sett folk gråte rundt deg, kanskje har tårene også kommet i dine øyne, uten at du helt er sikker på hvor de kom fra, og hva som egentlig skjedde. Kanskje har Gud gitt et så stort inntrykk på deg, kanskje har følelsene og tankene vært så mange og så sterke at du ikke har klart å sortere dem ut og egentlig forstår helt hva som har skjedd. Vel Gud er stor, ufattelig stor, så stor at vi ikke kan forstå han. For hva hadde vel Gud vært å trakte etter hvis han hadde vært så enkel at en syndig liten menneskehjerne kunne forstå han? Gud er faren vår, det er ikke alltid vi forstår fedre, men de er så store og trygge at vi vet at de har kontrollen, selv om vi kanskje ikke forstår det helt. Men det som er så fantastisk er at selv om Gud er ufattelig stor, kan du krype inntil han, du kan være med han hele tiden, og det mest fantastiske er at han faktisk kan ta bolig inni deg! På grunn av at Gud er så stor kan jeg umulig forklare Ham, men jeg kan prøve litt.

Tenk på deg selv. Tenk hvor ufattelig fantastisk det er at du lever! Tenk på alle de utrolige prossessene som foregår inni kroppen din, du puster automatisk, du får energi fra maten du spiser, du kan bevege deg, du kan se, men viktigere enn slike mekaniske egenskaper, du kan føle og tenke. Se hvilket fantastisk menneske du er! Så se rundt deg! Se på barn, se på mennesker, se på alt som skjer. Se på den fantastiske naturen. Er alt dette bare tilfeldig? Eller finnes det en mening bak det? Det er når du ser hvor utrolig alt virkelig er rundt deg at du forstår at det må være noe bak alt dette, de må finnes en skaper, en mening, en hensikt med dette. Svaret er Gud. Det er han som har skapt deg akkurat som den fantastiske personen du er!

Men selv om du er enestående og fantastisk har du kanskje merket at du ikke er helt perfekt? Du gjør hele tiden feil, sier og tenker stygge ord. Vel, Gud elsker deg for det om. Han elsker deg så utrolig høyt, at han sendte Jesus, sin sønn, det mest kjære han hadde, ned til oss syndige mennesker. Og han lot Jesus lide på korset, og død for våre synder. Det er en smerte vi ikke kan forstå, men gleden som følger av den kan vi oppleve hver dag. På grunn av at Jesus dødde for våre synder vil hver den som tror på Ham bli tilgitt og få evig liv i himmelen. Men ikke bare i himmelen vil livet med Gud være fantastisk. Å være kristen vil si å ta i mot Jesus, slik at den Hellige Ånd tar plass inni deg. Den Hellige Ånd vil bo i deg, og pusse deg opp innvendig. Du vil bli født på ny, og Den Hellige Ånd vil lede deg gjennom alt du gjør resten av livet :D

Det var sånn kort om hva det egentlig vil si å være kristen. Så var vel kanskje det store spørsmålet hvordan bli kristen? Du har nå kanskje følt Guds nærvær under lovsang eller forbønn. Du har hatt denne sterke opplevelsen du kanskje ikke helt har forstått. En av de første gangene jeg var oppe til forbønn mørknet det for meg, jeg så ingenting, jeg ble kvalmen og dårlig og redd. Det virket ikke akkurat noe fristende å være kristen da. Jeg tror Gud er så stor at de første gangene han kommer til deg kan være skremmende, du får tårer som de forbinder med smerte, men vit at det finnes gledestårer. På Liland-leiren var Gud sinnsykt sterkt til stede. Hvis du var der, vet jeg at han rørte i hjertet ditt. Selv om du kanskje ikke forstår eller vet helt hva som skjedde, vet du at noe skjedde og du kan ta det som et tegn på at Gud finnes.

Jeg kan ikke love deg en aha-opplevelse når du blir kristen. Du blir ikke forandret med et knips. Derfor kan det etter en slik sterk opplevelse være ganske vanskelig å vite hva du egentlig er. Å være kristen handler ikke bare om disse følelsene, følelsene er faktisk bare frynsegodene. Å være kristen handler også mye om å ta et valg. Hvis du vil bli kristen kan du faktisk bare si : Ja, jeg tar imot Jesus, jeg tror at han døde for våre synder. Og så vil den hellige ånd ta bolig i deg, og sakte men sikkert vil du vokse i troen. Jeg var langt i fra sikker da jeg ble kristen, men jeg blir sikrere for hver dag som går. Men så er det viktig å ikke falle vekk. Det er lett å være kristen på leir og møter, men hvordan være det alltid? Hvordan vokse i troa? Bruk tid med Gud. Det er akkurat likt å bli kjent med Gud som med en annen venn. Be! Det er utrolig viktig å snakke med Gud, fortell Ham alt, for han vil ta vekk alle dine problemer. Les i bibelen! G[ p[ m;ter. Snakk med andre om troen din, still sp;rsm[l til kristne ledere. G[ i cellegruppe *Der m;tes venner og spiser, koser seg og snakker om Gud, og forskjellige sp;rsm[l som ofte kommer opp i hverdagen.( Skriv ned f;lelsene dine, det klarner tankene dine. *jeg gj;r det p[ bloggen, det er fullt lovlig [ gj;re det i en privat dagbok. Kom p[ onsdag i babtiskkirka p[ m;te kl 19.30.

S[nn ellers har jeg noen linker til bloggen min, om min prossess til [ bli en kristen. Kanskje kan det hjelpe deg [ lese dem. Men det er viktig at du vet at Gud har en plan med akkurat deg. Du er en original, ikke en kopi av andre. Hans plan med deg er ikke lik andres. Finn din egen vei til Gud. Sannheten finnes inni deg selv. Du trenger ikke l;fte hendene, bli misjon'r, tale i tunger eller holde vitnesbyrd for [ bli kristen, Gud har en egen plan akkurat med deg. Du er enest[ende akkurat som den du er, for det finnes ingen som deg. Husk at Gud elsker deg, uansett om du er kristen eller ikke, han er med deg hele tiden, og alt han vil er at du skal oppdage hvor fantastisk han er, akkurat slik han har oppdaget hvor fantastisk du er.

Linker:

• http://meg_eli.blogspot.com/2004/10/gud.html#comments
• http://meg_eli.blogspot.com/2004/06/rydde-tankene-om-min-tro.html#comments/
• http://meg_eli.blogspot.com/2004/08/hmmmjeg-er-blitt-kristen.html#comments/
• http://meg_eli.blogspot.com/2004/07/vidunderlig.html#comments/

Folk flest bor i Kina

Det der er den sykeste filmen jeg noen gang har sett. Jeg satt alene og så den, og jeg bare lo og lo. Den er helt totalt usammnenhengende og merkelig, eneste som forbinder de 8 ulike helt forskjellige absurde historiene er en bensinstasjon med en mann som bygger et gult tigerfly og postdama som er forelsket i han. Sånn ellers representerer de 8 episodene 8 parti i Norge, alt fra 8 gamle menn som synker ned i en myr etter å ha reddet en kvinne fra den samme myra, mens de synger gamle arbeidersanger, til en blind jente som tar med broren for å selge lodd som ingen vinner på, til blinde i Afrika, men som bruker alle pengene på å kjøpe snop, utenom de 30 kronene lillebroren skulle ha sjokolade for, dem fyller de bensin i en bøtte for som de skal gi til bursdagspresang til faren. Ellers går Sven Nordin naken etter at noen har stjålet både klærne, kona og bilen mens han bare måtte ha et bad, og en buissy forretningskvinne får mobiltelefonen spist opp av ei ku som hun henger seg på halen til for å få den igjen før hun deiser hodet i et tre og våkner opp i en bonderomantisk familie etter et kyss fra en lyshåret bondegutt. Sykeste filmen ever! Bare til å anbefale! http://www.snurrfilm.no/movie.asp?fkMID=2870

"Hvis mig itte var så forelsket i dig, ville mig bli misunnelig, ja det ville mig!"

En slunken, halvgammel jomfru sier til hennes venninne Lucie; "Hvis mig itte var så forelsket i dig, ville mig bli misunnelig, ja det ville mig!" Dette er et utdrag fra Amalies Skram Lucie. Hva forstyrrer deg mest i disse setningnene? Selv la jeg mest merke til at Lucie kalte den eldre venninna for jomfru, kunne hun med sikkerhet vite dette? Neste setning leste jeg glatt forbi, uten å tenke noe særlig over den. Det gjorde dermed de andre i klassen, som mener at denne halvgamle jomfrua er lesbisk, for en jente kan da ikke si til en jente at hun er forelsket i henne?

Vel det mener jeg at hun kan. Det er ikke et vanlig ord, kanskje spesielt ikke i dag, og jeg ville ikke brukt det selv, men jeg reagerte som sagt ikke på at hun sa det. Det er en annen måte på å si at du er glad i en person. Jeg tenker mest at hvis du blir kjent med en person, og virkelig faller for hennes væremåte, kan du si at det er forelsket i henne. Akkurat som du kan si at du blir forelsket i en sang eller et bilde, kan du i en bisetning si at du er forelsket i en venninne også. Ikke i et tårevått, alvorlig tilfelle der du deklerer din kjærlighet. Men i en bisetning, kanskje med en semule humor i undertone er det helt greit og si dette. Spesielt når boka ellers omtaler forelskelse mellom gutt og jente med det tyske order verliebt. Kanskje hadde ordet i den tiden en annen betydning? Det er i allefall min mening, men så er det noen som mener at jeg ikke har så stor greie på forelskelse og slike ting heller da...(noe de forsåvidt vel kan ha rett i)

Jeg bestod foresten teoriprøven i bil!! Hadde bare 6 feil!! JIPPI!! Hehe, nå er jeg fornøyd kan du tro!! Beste råd: få den overstått, den er ikke så vanskelig. Og øv på tentamener på kjøreskolen din!!

..............mig er fryktelig forelsket i dig..............

Er jenter så mye "eldre" enn gutter? eller bare mer selvgode?

Jeg lurer litt på hvorfor det er helt greit at en 18-år gammel jente blir sammen med en som er 24 år gammel, atlså 6 år eldre, mens det er på grensen til ekkelt og rart hvis en jente på 18 år blir i sammen med en gutt som er 17, eller i aller verste fall 16.

Greit nok at gutter modnes litt senere enn jenter, men ser vi ikke litt vel stort på oss selv nå? Er det et svar på undertrykkingen vi har hatt som jenter i mange år, et symbol på vår likestilling, eller skal jeg si overstilling ovenfor gutter som gjør at vi tror vi er 6 år bedre enn dem.

Jeg lurer litt på hva gutter syns om den saken? Føler dere dere ikke at det er litt nedverdigende at dere må finne dere yngre jenter?

kjærlighet

Det er skremmende å tenke på at jo mer du blir kjent med en person, jo mer oppmerksom blir du på alle sidene til denne personen, og alle personer har mange negative sider. Skulle ønske jeg kunne fjernet bjelken i mitt eget øye før jeg fjernet flisen i andres. Det er så utrolig vanskelig å elske alle, elske mennesker med Guds kjærlighet. Og tenk at det er faktisk de menneskene vi egentlig ikke liker så godt, som virker teite, håpløse, overflatiske og frekke som trenger kjærligheten vår mest. Det er som dalai lama sa: "Om du noen gang ikke får det smilet du forventer, vær sjenerøs og gi dem ditt, for ingen trenger et smil mer enn den som ikke klarer å smile til andre." Og akkurat slik er det jo med kjærlighet. De som ikke klarer å vise kjærlighet til andre, de som ikke har funnet Gud, ingen trenger Han og hans og din kjærlighet mer. Og det er akkurat disse tilfellene vi har så lett for å gi opp på og unngå, når det er disse som virkelig trenger kjærligheten aller mest.

Så har du den kjærligheten mellom gutt og jente. Tine sa en gang at kanskje det hun ønsket seg mest med en kjærest var at hun kunne finne en hun kunne stole 100% på og dele absolutt alt med. Nå er jeg et spesielt håpløst tilfelle når det gjelder dette, men hallo. Jeg ser bare ikke for meg hvordan jeg kan møte en gutt jeg kan dele absolutt alt med, når jeg sliter nok med å snakke med mine nærmeste venner, som jeg tross alt har kjent hele livet, vært uvenn med halve livet for så igjen og vært bestevenner resten av livet med. Tine sa også en gang at jeg var gift med Gud, og jo takk, jeg tror jeg er det. Gutter er sikker ikke helt tingen for meg.

Likevel er jo ikke helt uinteressert i gutter heller da. Oppi hodet mitt kan det alltid svirre noen gutter, og for å si det som jeg sa når jeg var mindre, og om mulig hadde enda mindre greie på slike ting enn nå, hvis han hadde spurt om jeg ville blitt sammen med ham ville jeg nok sagt ja.

Jeg leste om det i bibelen litt. I 1. korinterne kapittel 7 står det en del om dette. Først sier Paulus at han skulle ønske alle var som han (altså ikke var gift) men at han vet at alle har forskjellige nådegaver. Videre skriver han:

25 Om de ugifte har jeg ikke noe bud fra Herren. Men jeg sier min egen mening, og ved Herrens miskunn er det gitt meg å være tro. 26 På grunn av den nødstid vi lever i, mener jeg det er godt for et menneske at det fortsetter å være ugift. 27 Er du bundet til en kvinne, så prøv ikke å bli fri. Er du ikke bundet, så finn deg ingen kone. 28 Om du likevel gifter deg, gjør du ingen synd, og om en ung pike gifter seg, synder hun ikke. Men de gifte vil få vanskeligheter som livet fører med seg, og dette vil jeg gjerne spare dere for.
(...)
Jeg vil at dere skal være fri for bekymringer. Den ugifte har omsorg for det som hører Herren til, hvordan han kan være til behag for Herren. 33 Men den som er gift, har omsorg for det som hører verden til, hvordan han kan være sin kone til lags, 34 og så blir han splittet. Den ugifte kvinne og den unge pike har omsorg for det som hører Herren til, for å være hellig både på kropp og sjel. Men den gifte kvinne har omsorg for det som hører verden til, hvordan hun kan være sin mann til lags. 35 Jeg sier dette til deres eget beste, ikke for å sette en felle for dere, men for at dere skal kunne leve sømmelig og holde dere trofast til Herren uten å bli trukket bort av noe. 36 Om noen mener at han kommer inn i et usømmelig forhold til piken sin, fordi han er i sin fulle kraft, og det må så være, da skal han gjøre som han vil: La dem gifte seg, han synder ikke med det. 37 Men den som står fast i sitt forsett, som ikke kjenner seg under noen tvang og har herredømme over sin egen vilje og har bestemt seg til å la piken være som hun er, han gjør vel i det. 38 Så gjør altså den rett som gifter seg med piken sin, og den som ikke gifter seg, gjør bedre. 39 En kvinne er bundet så lenge mannen hennes lever. Dersom mannen dør, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren. 40 Men hun vil være lykkeligere om hun lever alene, etter min mening. Og jeg mener da også å ha Guds Ånd.

Altså tenkte jeg at det kanskje ikke var meningen at jeg skulle finne noen. Det jeg har uthevet her har jeg uthevet for min egen del. Jeg sier ikke at dere ikke skal finne dere noen, for all del, det ser dere også hvis dere leser her. Men kanskje det ikke er meningen for meg?

Jeg vil i allefall være veldig oppsatt på noe av det jeg også skrev i går. At vi alle søker enhet, og enheten mellom mann og kvinne ikke er den fullkomne enhet, bare enheten med Gud er det.

Gud

Jeg leste en gang en kommentar på en blogg der vedkommende kritiserte kristne folk for å altid måtte nevne Gud og med bibelen når de forklarte eller begrunnet en sak. Akkurat der må jeg vel si meg enig på en måte, fordi vi gjør det. Jeg gjør det hele tiden. Etter jeg ble kristen tror jeg ganske mange av bloggene mine handler om kristendom, og selv om de ikke gjør det, så får de et lite snev av det fordi om. Grunnen er nokså enkel. Å være kristen er ikke som å spille fotball eller teater for den saks skyld. Å være kristen er ikke en hobby du utøver på møtene på lørdagene, cellegruppa på tirsdagene og på diverse kristne leirer. Å være kristen er ikke en hobby, det er livet ditt. Kristendommen handler om å ære Gud gjennom absolutt alt du gjør, og gjøre alt for Ham. Jeg er like kristen når jeg sitter på do, tar bussen, gjør lekser, har en prøve, kjører bil, er på russakro, spiser middag eller skriver på bloggen min, som jeg er når jeg er på møter, cellegrupper og lovsangskonserter. Derfor kan ikke vi kristne legge vekk Gud når vi argumenterer for en sak eller skriver et innlegg på bloggen. Fordi Gud er der for oss hele tiden, og alt vi gjør hele tiden gjør vi for ham. Derfor vil alt vi sier alt vi gjør, gjøres med utgangspunkt i Han, og da er det klart dette vil vises igjen. Irriterende? Eneste rådet jeg kan gi er å bli kristen selv da vel.

Når jeg skriver på bloggen min, har jeg også alltid tenkt at de fleste som leser den er kristne. I det siste har jeg jo oppdaget, ikke for å nevne navn,(av den enkle grunn at det er noen anonyme som jeg ikke vet navnet til) at det er flere som leser bloggen min en jeg kanskje først trodde, og det kan være mange der ute som jeg egentlig ikke vet hvem er i det hele tatt. Så for dere som ikke har tatt imot Jesus må jeg kanskje fortelle litt om Ham.

Har du noen gang følt deg utilfreds? At du mangler noe i livet ditt? At hele tiden søker du etter glede og mening i livet, men du får det aldri helt til. Alle mennesker søker enhet. Vi er ganske genialt lagt sånnt sett, uten vår trang til enhet hadde vi ikke materielt sett overlevert og fått formert oss. Først av alt får vår søken til enhet utspill i mat. Når du stapper noe inni munnen din, forenes du og maten sammen. Når en baby suger på tommeltott eller en tutt får han enhet. Når noen piller seg i nesen forenes nesen og fingeren. Dette er kanskje noen av de mest banale formene får enhet, men du ser tegningen? Likevel blir ikke mennekser helt fornøyd med bare mat og nesepilling. De fortsetter å søke, etter noe mer. Dermed finner jenter og gutter sammen i enhet. Det begynner kanksje med tungekyssing som også er en enhet. Eller kanskje den enkle trygge handlingen som å holde hverandre i hendene. Sex er en form for materiell enhet. Tilfredstiller dette helt? Jeg er kanskje ikke rette personen til å uttale meg om det, men det er nok en grunn til at ca 50% av alle som gifter seg skiller seg igjen. Forholdet mellom gutt og jente er heller ikke perfekt, det er heller ikke nok. Fortsatt søker vi, fortsatt er vi ikke fornøyde. Det vi alle søker er Gud. Bare Han kan gjøre oss hundre prosent fornøyd. Grunnen?

I vår verden kan du ikke si at noe er langt uten å ha sett noe kortere. Du kan ikke si at noe er stygt uten å ha sett noe vakkert. Du kan ikke oppleve noe godt uten å ha opplevd smerte. Fordi i vår verden trenger du alltid å sammenligne alt. Dette gjør at livene våre blir litt stressende, hele tiden opp og ned med sorger og gleder. Men Gud er enhet. Han gir fred. Å oppleve glede hos han er å oppleve bare kjærlighet og godhet hele tiden. Han er den enheten vi alle søker, han kan gi oss alle fred.

Så hvordan komme til Gud? Hvordan oppleve denne freden? Vel Gud er så utrolig god mot oss, at han har gitt oss sin sønn Jesus, slik at hver av dem som tror på ham skal få evig liv med Gud. Så egentlig er det ganske enkelt, bare til å tro på Jesus. Akkurat det kan være litt lettere sagt enn gjort, det tok lang tid før jeg lærte meg å tro på Jesus. Rudi Myntevik sa det ganske bra i går. Kjærlighet og tro handler ikke så mye om følelser, det handler om valg. Det er rett og slett litt å bare ta det valget, så vil Gud være med deg på veien å vise deg den hele tiden og hjelpe deg gjennom det.

Hvis du søker, vil du kanskje komme innom mange ting. Kanskje tror du at du finner det du søker i blant for eksempel heksekraft eller andre religioner, livssyn eller sekter. Da må jeg si, det finnes bare en Gud. Alle religionene søker etter denne samme Gud, de bare tilber Ham på forskjellige måter. Ikke la deg skremme av kjedelige gudstjenester, ikke la deg friste av nye spennendes religioner å livssyn. Kjenner du en søken etter Gud i hjertet ditt, etter noe som du egentlig ikke helt vet hva er, kan jeg love deg at det er Gud du søker. Jeg har vært innom så mye selv, så jeg vet hva det går ut på, men bare Jesus og Gud kan gi deg den sanne freden og kjærligheten du søker etter.

Jeg tror alle kjenner denne utilfredsheten, jeg vet at akkurat du også kjenner den i hjertet ditt. Men kanskje klarer du ikke tro på en Gud, det virker så uvirkelig. Se rundt deg! Virker ikke alt du ser rundt deg like uvirkelig? Jeg tror på Darwins utviklingsteori. Jeg tror vi har utviklet oss i årenes løp fra en celle og til dem vi er i dag. Jeg har ikke problemer med å tro det. Men det jeg har store problemer med å tro er at alt dette skjedde med en tilfeldighet. At denne cella bare helt tilfeldig bestemte seg for å bli det utrolig innvikla, unike samfunnet vi har i dag, med mennesker, natur, dyr, vær, følelser og tanker bare helt tilfeldig. Jeg tror det står en Gud bak, som gjorde alt dette mulig. En Gud som har en plan med alt.

Men altså, det er mye mer som kunne blitt sagt. Og akkurat du har sikkert din egen grunn til å ikke bli kristen. Du har sikkert et spørsmål eller en motforestilling. Pliiis si den til meg. Så skal jeg svare og argumentere og forklare. Dette gjelder spesielt mine anonyme venner :P hvis dere ikke er kristne da? hmm...jaja... har forresten smakt farse i brød for første gang i dag. Vil gjerne ha en liten spørreundersøkelse der også jeg, hvor mange vet hva dette er? Og mens vi er i gang, hvor mange ser optimistisk på framtiden for verden?

Oppgv: Eit moderne eventyr på ditt sidemål - skal levere det på fredag, så hvis noen har noe å rette på, evt komme med en bedre overskrift eller navn på Draumejenta blir jeg superglad ;)

DRAUMEJENTA SOM INGEN KUNNE NÅ

Det var ein gong ei jente som var så god og grei, ven og vakker. Dei kalla henne berre Draumejenta, for ho var så god at ingen riktig kunne tru ho kunne vera sann. Ho var den vakraste og mest populære jenta på skulen, ho hadde dei kulaste kleda og dei kulaste venane. Ho var flink på skulen og var godt likt av alle. Ho hadde alt ho kunne ynskja seg. Likevel var ho ikkje nøgd. Det var noko som mangla, nemleg ein ho kunne dela livet sitt med, ein snill og god kjæraste. Det var ikkje det at der ikkje var nok interesserte, men ho var så kresen, at ho likte ingen av dei.

Ein dag då Draumejenta sat og tasta på hennar nye berbare ibook macintosh, fekk ho ein glimrande idé. Ho ville leggja ut eit bilete av seg sjølv på ”deiligst.no”. Då kunne gutar frå heile verda sjå henne, og ein av desse måtte vel vera draumeprinsen ho lengta etter.

Om ikkje ho fann draumeprinsen, var det i alle fall mange gutar der ute i verda som tykte ho var draumeprinsessa deira. Ryktet om Draumejenta spreidde seg ut til alle unge gutar, og alle som ein ville dei ha henne. Ho fekk e-post på e-post og måtte laga ei eiga gruppe på msn-en der ho la alle dei tusen beundrarane som kontakta henne. Men ingen av dei interesserte henne. Etter kvart som ho fekk fleire og fleire e-postar, oppdaga ho at mange av e-postane var like. Det var ikkje personlege e-postar ho hadde fått. Gutane hadde nemleg tykt at Draumejenta var så fantastisk, at dei aldri kunne skriva noko sjølv som var verdig nok for henne. Derfor sendte dei henne berre e-postar med vakre kjærleiksdikt og søte kjedebrev dei hadde funne på Internett.

Langt, langt vekke sat tre gutar og spelte data. Den eine av gutane var den fornuftigaste av dei tre, han var og den smartaste. Dei kalla han Mac’rn fordi han hadde macintosh i staden for pc. Dei to andre var dei rake motsetningane til Mac’rn. Dei var pc-gutar, og den einaste grunnen til at dei var saman med Mac’rn var fordi dei trengde vettet hans når dei skulle kopla saman maskinane.

Som alle andre gutar i verden, hadde også dei to pc-gutane høyrt om denne fantastiske draumejenta. Dei hadde sete og spelt data både lenge og vel, natt og dag, og nå byrja dei å verta trøytte av både skyting og strategi. No var det på tida at også dei sjekka ut denne Draumejenta på ”deiligst.no”. Pc-gutane likte kva dei såg, ja dei likte så godt denne venleiken at også dei måtte prøva lukka å få henne. Mac’rn vart nysgjerrig på kva dei to pc-gutane dreiv på med, og måtte også han bort for å sjå på Draumejenta. Andletet hans fekk eit drøymande utrykk. Han visste umiddelbart at ho var den rette jenta for han. Dei to pc-gutane lo når dei såg han. ”LOL,” sa dei. ”Trur du verkeleg at du har sjanse på ho der? Du som bare har ein dårleg macintosh? Nei her må det pc-gutar til!” Mac’rn brydde seg lite om kva dei sa. ”Eg vil no prøva eg òg,” sa han, og så sat dei seg ned framfor kvar sin datamaskin for å prøva å vinna Draumejenta.

Den fyrste pc-guten ville finna noko heilt spesielt å gje til Draumejenta. Han ville sende henne eit vakkert kjærleiksdikt. Men det kunne ikkje berre vera noko vas han laga sjølve, det måtte vera noko verkeleg profesjonelt. Derfor leita han på Internett for å finna eit riktig så vent dikt, eit dikt som var like vent som draumejenta sjølv. Til slutt fann han det han leita etter, og han sendte det på e-post til Draumejenta. Han var riktig så fornøgd med seg sjølv, for vakrare ord enn det han hadde funne hadde han aldri høyrt. No måtte Draumejenta falle for han. Men det varte og rakk, og pc-guten høyrde ingenting frå draumejenta.

Då var det den andre pc-guten sin tur til å prøva seg på draumejenta. Også han ville senda henne noko heilt spesielt, men han ville ikkje senda nokon sparsame ord. Han ville heller prøva seg med eit bilete. Eit bilete seier tross alt meir enn tusen ord. Men sjølv var han ikkje verdig til å ta eit bilete til draumejenta, aldri kunne han skapa noko som var vent nok for ein venleik som ho. Han måtte finna noko riktig profesjonelt. Derfor måtte også han leita på Internett. Til slutt fann han eit nydeleg bilete som han sendte til Draumejenta. Han var riktig så fornøgd med seg sjølv, for vakrare bilete enn det han hadde funne hadde han aldri sett. Men det varte og rakk og heller ikkje den andre pc-guten høyrde noko frå Draumejenta.

Då var det at Mac’rn ville prøva seg. Dei to pc-gutane lo og lo. Korleis skulle ein som han nokon gong ha sjansen på Draumejenta? ”De kan då ikkje nekta meg og prøva,” sa Mac’rn. Nei, det kunne dei jo ikkje, så han fekk berre prøva seg. Mac’rn opna skriveprogrammet og byrja å skriva. Dei to pc-gutane lo enno meir av han. ”Når ikkje ein gong dei vakraste dikt, skrive av dei beste diktare, kan imponera Draumejenta, trur du verkeleg at du kan skriva noko så fint at det er godt nok for Draumejenta?” sa den fyrste pc-guten til han og lo. Men Mac’rn brydde seg ikkje om kva dei to andre sa til han. Han ville skriva eit personleg brev til Draumejenta. Var han ikkje god nok for henne som seg sjølv, fekk det berre vera. Han sendte e-posten og fekk straks svar att av Draumejenta. Ho hadde likt kva han skreiv, men ho var enno ikkje heilt overtydd.

Men Mac’rn ville ikkje gje seg enno. No tok han digitalkameraet sitt og gjekk ut for å ta eit vakkert bilete. Igjen byrja dei to pc-gutane å le av han. ”Når ikkje ein gong dei vakraste bilete, tatt av dei beste fotografar, kan imponera draumejenta, trur du verkeleg at du kan ta eit bilete som er så fint at det er godt nok for draumejenta?” sa den andre pc-guten til han og lo. Men Mac’rn brydde seg ikkje om kva dei to andre sa til han. Han ville ta eit personleg bilete til Draumejenta. Var han ikkje god nok for henne som seg sjølv, fekk det berre vera. Han sendte biletet og fekk straks svar att av Draumejenta. Ho hadde likt både det han skreiv og bilete, men enno var ho ikkje heilt overtydd.

Då lo dei to pc-gutane godt av han. To gonger hadde han fått avslag frå Draumejenta. Då var det nesten betre å ikkje få svar i det heile tatt. Men Mac’rn ville ikkje gje seg enno. Han forstod plutseleg at det ikkje var nok å bare sitja framfor macintoshen og tasta på nokon knappar for å vinna hans store kjærleik. Han måtte reisa til henne personleg . Han måtte møta henne i røynda, ikkje berre gjennom nettet. ”Eg reiser for å vitja henne!” sa han til dei to pc-gutane. Dei to stoppa å le. Dei rista på hovudet. Kven ville vel ha Mac’rn, stygg som han var, med firkanta mac-auge og krokete kabel-fingre. I alle fall ikkje draumejenta! Men Mac’rn var ikkje til å rokka. Han skulle ha sin store kjærleik om det så vart det siste han gjorde. ”Far vel då,” sa dei to pc-gutane medan Mac’rn gjekk.

Det var langt til der Draumejenta budde. Mac’rn måtte både ta buss og bil, båt og fly, tog og taxi før han endeleg kom til henne. Han ringde på, og døra vart opna av den vakraste skapningen han nokon gong hadde sett. Draumejenta var enno vakrare i røynda enn ho var på bilete på ”deiligst.no”. Mac’rn blei berre ståande og måpa, og dei firkanta mac-auga blei berre større enn dei pleidde å vera. ”Kven er du?” spurde draumejenta. ”Det er eg som har sendt deg e-post og bilete, men det skal du berre gløyma. For korleis kan eg leva samen med deg viss eg ikkje får møta deg i røynda? Eg har reist lenger enn langt, og eg har kome for å bli. For aldri kan eg leva utan deg, og aldri kan eg leva med deg berre gjennom Internett. Eg må leva med deg her og no, og aldri meir enn ein meter frå deg,” svara Mac’rn. Endeleg var Draumeprinsessa overtyda. Dei gifta seg, og viss ingen av dei har byta ut macintoshen med ein pc, lever dei enno lykkeleg i saman.

eg har sje bestemt meg heilt ennå...

I går tok impact, ungdomsmøte i babtiskkirka helt av. Som Audy sa, det var ekstra ekstra spesielt. I det siste har Gud svart på så mange av mine bønner at jeg blir helt glad. I går var det bror til Håvard, mannen til Petsumai som talte, Øyvind. Jeg ble fascinert over livet hans. Som 15-åring hadde han reist til bibelskole i sarons dal i Kvinesdal, etter å ha bestemt seg for at jeg vil bli misjonær. Han hadde det klart allerede da, og i 10 år nå har han gjort alt for å nå målet sitt. Neste år reiser han og Petsumai som misjonærer til Thailand. Det var helt utrolig flott å høre på hvor bra han har brukt livet sitt. Da han var 18 reiste han til Danmark. Jeg er litt usikker på hva han gjorde der, men jeg tror han jobde som ungdomsarbeider i en kirke eller noe lignende det, og så studerte han 3 år i Australia uten å være der. Poenget er at han forberedte seg hele livet på å nå målet sitt. I år lærer han thai. Og han oppfordret oss til å gjøre det samme. Ikke bare ta det som det kom, men ta et valg, sette seg et mål og følge det. Vie livet sitt til Jesus.

Jeg vet ikke hvor enig jeg var med ham. På en måte var jeg superenig, det er ingenting mer jeg vil enn å følge Guds plan for meg, og vie hele livet hans til Gud. Men når han remset opp muligheter til å gjøre dette (er fullt mulig jeg misforsto, jeg vil ikke kritisere for det var et av de beste møtene jeg har vært på) var det enten med å bli misjonær, tjene masse penger å gi til misjon, lede lovsanggrupper, bli ungdomspaster eller andre klare typiske "kristne yrker" . Og hvis du ikke visste hva du skulle bli skulle du bli lærer. Jeg mener at Gud har en plan med alle, og vi har like stor bruk for søppeltømmere som pastorer. Dessuten er det viktig at det er kristne mennesker i alle grupper som kan være der som lys for de andre. Likevel traff det meg ganske i hjertet. Selv er jeg usikker på hva jeg vil bli, noen ganger vil jeg bli noe skikkelig stort, redde verden, bli politiker eller bistandsarbeider, filosof, fredsmegler, miljøforkjemper eller statsviter, men så ofte tenker jeg nei, det blir å tenke litt for høyt, jeg blir heller lærer. Så hehe...det traff meg litt det ja. Og kanskje var det en beskjed fra Gud om at jeg skulle tørre å satse høyt og stole på at Gud vil lede meg og være med meg i alle problemer og gleder som måtte oppstå. For det vet jeg jo at han vil; Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Men det er da veldig lett å si det, men det er likevel helt utrolig skummelt og vanskelig og sleppe seg helt over i Hans hender. Selv om det ikke bør være det, jeg mener: mine små, blå, senebetente hender, eller Guds store fullkomne altvitende kjærlige hender. Valget bør jo ikke være så utrolig vanskelig, men det er det da. En lærer er utrolig viktig også, tenk hvor mange av fremtidens mennesker enn lærer kan påvirke synet til. Men jeg tror nok kanskje likevel det lå en utfordring til meg der.

Jim nevnte den kvelden at han følte at noen kom til å få et budskap den kvelden, at akkurat da skulle noen få et kall, en klarhett i hva som lå der og brente men vi ikke visste helt hva var. Erik snakte i tungetale, og Øyvind mente han sa det samme som Jim hadde sagt.

Jeg gikk til forbønn. Thomas først. Så jeg. Vi stilte oss der de som virkelig ville gi livet sitt til Gud skulle stå. Jeg lover, det er ingenting mer jeg vil, det er bare så utrolig vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Hva som er kallet mitt. Jeg ber om at Gud må vise det til meg, men det er så vanskelig å vite hva som kommer fra Gud, hva som kommer fra meg og hva som kommer fra djevelen. De ba for meg. Jeg ba for meg selv. Etter en lang stund kom der en tanke opp i hodet mitt. En litt absurd tanke, og jeg kan jo på ingen måte si om det virkelig var fra Gud. Men det var det eneste som kom til meg der jeg sto. Det skulle vært en linje innenfor videregående skoler, en linje ala musikk dans og dram, helse og sosial og medier og kommunikasjon. Der studieretningsfagene var kristendom, religion, filosofi og livssyn. Som en gratis bibelskole, tidlig i livet som gjorde at du lærte å sette spørsmål og få de rette verdiene og klarhet i hvem du er og hva du bør velge videre.

Da jeg hadde gått å satt meg igjen, satt jeg og ba, og når jeg åpnet øynene tror jeg 90% av alle på møte var oppe til forbønn. Spesielt inspirende var det å se en gjeng unge gutter, tipper de er rundt 14 år gamle, stå der å ta i mot Guds kjærlighet. Etterpå snakte jeg med Jim (ungdomspastoren) og han sa at han hadde tenkt på meg da han tidligere hadde sagt at han hadde en følelse av at noen ville få et kall. Dessuten hadde det vært en veldig sterk opplevelse da han ba for meg. Dessverre vet jeg ikke om jeg følte det like sterkt. Jeg kjente Guds nærvær, men jeg fikk ingen større klarhet, inget aha, det skal jeg gjøre.

Så i dag har jeg tenkt endel på hva jeg skal gjøre. Mine planer de siste åra har jo vært å jobbe et halvt år, gå et halvt år på South American Studies der jeg lærer alt om kultur, språk, historie, religion, samfunnsforhold osv der nede. Disse kunnskapene vil jeg bruke til enten bistandsarbeider der nede eller lærer om det her hjemme. Men i det siste har jeg også tenkt veldig mye å gå på bibelskole et år, eller ta en dts, fordi jeg da føler jeg vil få klarhet i mitt liv, både meg selv og med Gud (som kanskje går litt på det samme) Jeg kan aldri glemme Fjemsens råd: Sannheten finnes inni deg selv. Men jeg føler ikke jeg kan gjøre begge deler. Jeg føler jeg bare kan ha et typisk kjekt år, jeg har ikke råd til flere. Der kommer alle bekymringene...hva med å stole på Gud?

Da jeg var på arena i år, i dagene før jeg ble kristen, bestemte jeg meg sånn hallveis for at hvis jeg ble kristen skulle jeg gå på Ansgar bibelhøyskole i Kristiansand på Interkulturell forståelse. Og så ble jeg jo kristen da. Så i dag så jeg litt mer på denne skolen. Det var jo egentlig helt perfekt for meg. Første året med filosofi, og så generelt mer om andre kulturer, religioner og mer om kristendom. Alt det jeg egentlig vil studere i et, jeg følte det bare var meg. Problemet er bare denne misjonærdelen. Før jeg ble kristen var jeg opphengt i at det finnes bare en Gud. Alle verdens religioner tilber egentlig den samme guden, de bare tilber ham på forskjellige måter. Jeg var også veldig usikker om det virkelig fantes bare en vei til Gud, med tanke på alle de forskjellige menneskene, boforholdene og kulturene som finnes rundt om i verden. Jeg var veldig i mot å prøve å tvinge vår kultur, og dermed også vår kultur over på andre kulturer. Nå er ikke religion og kultur helt det samme, men det henger tett i sammen. Jeg vet ikke helt hvor mange av disse tankene jeg ennå har, men de ligger der fortsatt. Det sier kanksje noe om hvor svak troen min er. Og det er kanskje her hele problemet ligger. Jeg tror ennå ikke kan identifisere meg i lovsangen til Rudi Myntevik, selv om jeg er lenger på vei:

Du har ødelagt mitt liv,

mitt kjedelige, håpløse liv,

du har latt meg møte deg,

nå fins det kun en vei

Det jeg nå har gjort, er å skrive ut søknaden til South Americans studies. Så tar jeg Ansgar etterpå. Hvis Gud vil, hvis han gir meg klarhet i at det er veien å gå, gjør jeg det. Det tar bare 12 dager før jeg får svar fra South Americans studies. 12 dager. Snakk om å bestemme meg fort. Skummelt. Men jeg må bare stole på Gud.